Høyesterett har i en nylig dom avgjort at en innleid arbeidstager har krav på selskapsbonus på lik linje med de ansatte i den virksomheten arbeidstager er innleid i.
Saken gjaldt krav om etterbetaling av bonus fra Aker BP ASA, som hadde en bonusordning for sine ansatte, men ikke for innleide. To arbeidstagere var utleid som dekksoperatører til Aker BP fra henholdsvis 2006 og 2011. Utleier var Semco Maritime AS, som bl.a. driver utleie av fagpersonell i offshoresektoren. Semco hadde ingen bonusordning. Fra 1. januar 2013 ble det innført regler om likebehandling med hensyn til bl.a. lønn av innleide og ansatte hos innleier i arbeidsmiljølovens § 14-12 a. Arbeidstagers etterbetalingskrav gjaldt derfor bare perioden etter 2013.
Det var Semco og ikke Aker BP som var saksøkt i saken. Plikten til å sørge for likebehandling hviler ikke på innleier, men på utleier, selv om innleier på visse vilkår er solidarisk ansvarlig for krav om betaling av lønn og feriepenger etter likebehandlingsregelen. LO og NHO var partshjelpere i saken for arbeidstager og Semco på grunn av sakens prinsipielle interesse.
Bonuser kan være direkte knyttet til de ansattes individuelle arbeidsinnsats til teamets eller avdelingens innsats. Men bonusordninger kan også være knyttet til selskapets resultater som følge av alle de ansattes innsats, såkalt selskapsbonus. Høyesterett fant at Aker BPs bonusordning, som bygde på endel forskjellige faktorer og formål, i hovedsak belønnet selskapets måloppnåelse som følge av de ansattes felles prestasjoner som gruppe i løpet av opptjeningsåret og derfor var en selskapsbonus. Spørsmålet for Høyesterett var om selskapsbonus var omfattet av likebehandlingsregelen.
Likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven bygger på EUs vikarbyrådirektiv, som ikke definerer hva som er “lønn”, men som i artikkel 3 nr. 2 overlater til medlemsstatene å definere hva som er lønn i relasjon til likebehandlingsregelen. Heller ikke i arbeidsmiljøloven eller andre norske lover inneholder noen enhetlig, generell definisjon av lønn. Høyesterett. derfor løse spørsmålet om hvorvidt selskapsbonus er å anse som lønn etter likebehandlingsregelen basert på endre rettskilder enn ordlyden i loven.
Høyesterett pekte på at “lønn” rent språklig forbindes med vederlag til arbeidstager for personlig innsats, men at også bonus kan være lønn dersom bonusen er ment å gi kompensasjon for arbeidsinnsats. Videre la Høyesterett vekt på at departementet i forarbeidene til aml. § 14-12 a pekte på at det uavhengig av vikarbyrådirektivet var behov for å sikre likebehandling av innleide for å unngå å undergrave målet om hovedvekt på fast og direkte ansettelse. Et annet formål var å motvirke sosial dumping ved at reduserte lønnskostnader motiverer til å leie inn arbeidskraft.
I forarbeidene til likebehandlingsregelen er det uttalelser som kunne tyde på at departementet mente at kun individuelle bonusordninger er omfattet av likebehandlingsregelen, men Høyesterett fant likevel at bonusordninger også på gruppe- eller virksomhetsnivå var omfattet. Begrunnelsen var at en resultatbasert bonus som bare utbetales til deler av arbeidsstokken for samme bidrag til resultatet vil gi et økonomisk incitament til innleie og bryte med innleieprinsippet.
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
