Finansforetak som ikke retter seg etter Finansklagenemndas avgjørelser etter klager fra forbrukere, må heretter dekke både egne og klagerens saksomkostninger dersom klageren går til søksmål. Det blir ihvertfall regelen hvis Stortinget vedtar lovforslaget.
Finansklagenemnda Bank behandler tvister mellom privatpersoner og banker, finansieringsselskaper, kredittforetak, fondsforvaltningsselskaper og verdipapirforetak. Avgjørelser fra Finansklagenemnda Bank er ikke bindende, og dersom finansforetaket ikke retter seg etter avgjørelsen, må klageren eventuelt gå rettens vei.
Som regel, men ikke alltid retter finansforetaket seg etter avgjørelser i Finansklagenemnda. I Røeggen-saken tapte f.eks. DnB i nemnda, men rettet seg ikke etter avgjørelsen. Dette var en var en prinsipiell sak om såkalt strukturerte produkter med svært mange potensielle krav. Et finansforetak kan i slike tilfeller ha gode grunner til å prøve saken i sin fulle bredde i domstolene. Men det er lite heldig dersom en feil som kan gjelde mange personer, ikke blir rettet opp fordi ingen privatpersoner tør ta risikoen ved å forfølge saken i flere rettsinstanser.
Etter dagens regler gjelder tvistelovens saksomkostningsregler også dersom klageren har vunnet frem i Finansklagenemnda Bank, men finansforetaket nekter å rette seg etter avgjørelsen. Dette innebærer at klageren hvis han taper, må bære ikke bare sine egne omkostninger for tingretten, men som hovedregel også finansforetakets omkostninger.
Har privatpersonen vunnet frem i Finansklagenemnda, regner nok de fleste med at de har en god sak, men risikoen for betydelige saksomkostninger dersom man taper i retten får mange klagere til å kvie seg. Riktig nok kan klageren slippe å dekke motpartens omkostninger selv om han taper hvis retten mener det var gode grunner for å prøve saken eller den har stor velferdsmessig betydning for klageren e.l., men sikker kan klageren slett ikke være.
Blir forslaget vedtatt, må finansforetak som ikke retter seg etter avgjørelse i Finansklagenemnda Bank, dekke rimelige og nødvendige omkostninger som forbrukeren har for tingretten selv om finansforetaket får medhold i tingretten. Dersom forbrukeren får medhold i tingretten, men finansforetaket anker, må finansforetaket dekke forbrukerens omkostninger også i ankeinstansen. Hvis forbrukeren anker, får han derimot på vanlig måte bare dekket sine omkostninger dersom han får medhold i ankeinstansen.
Finansklagenemnda omfatter også tre forsikringsklagenemnder – for henholdsvis skade-, eierskifte- og personforsikring. Her har bransjeforeningen Finans Norge (FNO) allerede innført en bransjenorm om at selskapene må dekke klagers saksomkostninger for tingretten dersom selskapet ikke retter seg etter en uttalelse fra nemnda hvor klageren får medhold. Lovforslaget omfatter også de tre forsikringsklagenemndene, men innebærer altså ingen forskjell fra gjeldende praksis på grunn av bransjenormen.
Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no
