Høyesterett har fastslått at detkreves klar sannsynlighetsovervekt for skyld for å kunne ilegge gebyr for overtredelse av konkurranseloven. Det gjelder heller ikke noe unntak for skyldkravet på enkelte områder.
Det var tidligere uklart hvilket skyldkrav som skal legges til grunn ved vurderingen av om gebyr skulle ilegges, og særlig knyttet uklarhetene seg til spørsmålet om skyldkravet kunne variere med sakens natur.
Saken gjaldt gebyr for anbudssamarbeid, og tingretten hadde opprettholdt Konkurransetilsynets vedtak om bøter til de to selskapene på henholdsvis kr to millioner og kr fem millioner. Lagmannsretten kom til at selskapene kun hadde utvist uaktsomhet, og satte bøtene ned til henholdsvis kr 200.000 og kr. 500.000. Konkurransetilsynet anket spørsmålene om rettsanvendelse og bevisbedømmelsen for utmåling av gebyrene til Høyesterett. For Høyesterett var det dermed ikke tvist om at vilkårene for ileggelse av gebyr var oppfylt.
Førstvoterende i Høyesterett kom til at ordlyden i konkurranselovens § 29, jf. § 10, ga liten veiledning om spørsmålet. Ordlyden sammenholdt med uttalelser i forarbeidene tilsa at det på samme måte som i sivile saker kun gjaldt et om simpel sannsynlighetsovervekt, det vil si at domstolen legger til grunn det faktum som fortoner seg mest sannsynlig.
Ileggelse av gebyr er imidlertid en administrativ sanksjon som har klare likhetstrekk med straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6. Dermed måtte praksis etter EMK være avgjørende for skyldkravet, noe som innebar at skyldkravet må være klar sannsynlighetsovervekt. Dette synet fant Høyesterett å være i samsvar med tidligere Høyesterettspraksis på området. Klar sannsynlighetsovervekt er ikke like strengt som skyldkravet i straffesaker, hvor selv mindre tvil fritar for straff, men innebærer at det skal en vesentlig høyere sannsynlighet enn 50 % til for at gebyr skal kunne ilegges.
Dette løste imidlertid ikke spørsmålet om skyldkravet kan variere etter sakens natur. Konkurransetilsynet anførte at en konkret vurdering av det enkelte rettsområdet kunne føre til at alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig som skyldkrav. Dette ble begrunnet i forarbeidsuttalelser, og at de tidligere saker som har vært behandlet i Høyesterett hadde dreiet seg om mer inngripende sanksjoner.
Høyesterett var ikke enig og viste til storkammersaken i Rt.2008 s.1409. I denne dommen ble det riktignok uttalt at hvor strengt beviskravet er, må vurderes konkret for hvert enkelt rettsområde og sanksjon, men Høyesterett tolket likevel dommen slik at kravet aldri kan være lavere enn klar sannsynlighetsovervekt.
Christine Dalebø Gjerdevik
cdg@forsberglaw.no
