Høyesterett har nå avgjort at en agent ikke trenger å ha direkte befatning med mottak og videresending av ordrer til hovedmannen for å være handelsagent etter agenturloven.
Saken gjaldt krav om sluttvederlag som handelsagent etter agenturlovens § 28. Spørsmålet i saken var om agenten var handelsagent i agenturlovens forstand, og derfor hadde krav på sluttvederlag hvis vilkårene for sluttvederlag var oppfylt, selv om ordrene ihvertfall etter 2008 gikk direkte fra detaljist og grossist til importøren. Etter agenturlovens § 1 første ledd er en handelsagent definert som en som i næringsvirksomhet etter avtale med hovedmannen skal “virke for salg eller kjøp for hovedmannens regning ved å innhente ordrer til hovedmannen”.
Partene hadde inngått en avtale om at agenten “aktivt og seriøst skulle fremme salget og distribusjonen av importørens produkter” til de store dagligvarekjedene i Nord-Norge. Agenten skulle etter avtalen fremme salget “best mulig gjennom regelmessige besøk hos detaljister og grossister.” Som vederlag skulle importøren motta provisjon av “netto fakturert grossistomsetning direkte eller indirekte” til agentens geografiske område. Det er blitt en stadig mer vanlig praksis i dagligvarebransjen at kundenes ordrer går direkte til hovedmannen. I tråd med dette hadde kundenes ordrer ikke blitt mottatt og videreformidlet av agenten til importøren.
Importøren anførte for Høyesterett at uttrykket “innhente ordrer” innebar at agenten måtte ha hatt befatning med ordrer som ble generert til importøren. Høyesterett var ikke enig i det. Selv om kjernen av uttrykket nok omfatter tilfeller der agenten selv innhenter ordrene og deretter videreformidler dem til hovedmannen, utelukker ikke ordlyden i agl. § 1 at ordrene går direkte fra kundene til hovedmannen. Videre påpekte Høyesterett at formålet med loven er å beskytte handelsagenten, og særlig mot å miste oppdraget uten vederlag etter å ha bygd opp kundekretsen for hovedmannen, samtidig som det alt vesentlige av arbeidsinnsatsen omfattes av vilkåret om å “virke for salg eller kjøp av varer for hovedmannens regning.” Selve ekspederingen av ordrene er ikke særlig arbeidskrevende, og formålsbetraktninger tilsier derfor ikke at en handelsagent også må ha hatt direkte befatning med ordrene.
Forarbeidene forutsetter også at bestemmelsen i agenturlovens § 1 skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i art. 1 nr. 2 i EUs agentdirektiv (86/653/EØF). Enhver som er “handelsagent” i EF-direktivets forstand er derfor også “handelsagent” i agenturlovens forstand. Under saksforberedelsen hadde Høyesterett derfor innhentet en rådgivende tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen, som fastslo at art. 1 nr. 2 ikke forutsetter at agenten har direkte befatning med ordrer fra kunder til hovedmannen og heller ikke utelukker at ordrer går direkte fra kunder til hovedmannen.
Ettersom heller ikke agentdirektivet forutsetter at agenten må motta ordrer og videresende dem til hovedmannen, fant Høyesterett at heller ikke agenturlovens § 1 stiller noe slikt krav. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet, og kravet om avgangsvederlag kommer opp til ny behandling i lagmannsretten.
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
