Høyesterett har nettopp avgjort at en lege som hadde helgevakt hjemme, og som falt og skadet foten stygt under en pause på vei ut for å spise i hagen, ikke var «i arbeid» da hun skadet foten. Hun hadde derfor ikke krav på yrkesskadedekning.
Ulykken skjedde mens legen hadde helgevakt – primærvakt – fra fredag ettermiddag den 27. juli til mandag morgen den 30. juli 2018. Primærvakten arbeider ved behov, både hjemmefra og på sykehusenheten. Legen fikk varige skader i foten. Spørsmålet i saken var om hun hadde krav på yrkesskadedekning etter folketrygdlovens kap. 13. Yrkesskadedekning gir visse særfordeler ut over de ordinære ytelsene for den som blir syk eller skadet. Hvis hun var i arbeid da skaden skjedde, ville hun med andre ord ha krav på bedre ytelser enn hvis hun ikke var i arbeid.
Legen fikk avslag fra NAV på søknad om yrkesskadedekning og tapte også i både Trygderetten, men fikk medhold i lagmannsretten. Saken ble altså anket til Høyesterett. Kravet om at arbeidstager må være i arbeid, står i folketrygdlovens § 13-6 første ledd. Det fremgår der at yrkesskadedekning «gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.»
Førstvoterende påpekte at når arbeidstager er utenfor sitt ordinære arbeidssted, slik tilfellet var i denne saken, innebærer kravet om at arbeidstager må være «i arbeid» når ulykken skjer at det må være en sammenheng – en tilknytning – mellom arbeidet og ulykken. Det er klart etter rettspraksis at skader som oppstår under private gjøremål faller utenfor yrkesskadedekning, også hvis de private gjøremålene blir utført på det ordinære arbeidstedet. Førstvoterende påpekte videre at kravet om at arbeidstager må være i arbeid språklig sett er strengt og tilsier at at ulykken må inntreffe mens arbeid utføres. Etter tidligere rettspraksis er det likevel klart at for ulykker som skjer på det ordinære arbeidsstedet, skal bedømmelsen likevel være romslig.
Spørsmålet for Høyesterett var derfor om den romslige bedømmelsen av tilknytningskravet også skal gjøres når arbeidstager har pause fra arbeidet i eget hjem. I så fall vil skader som skjer under spise- og hvilepauser mellom to arbeidsøkter på hjemmekontor, være omfattet av yrkesskadedekningen.
Høyesteretts flertall (3-2) la til grunn at dette i så fall ville utgjøre en utvidende fortolkning av bestemmelsen i § 13-6 første ledd. Flertallet viste til at det i tidligere rettspraksis var lagt til grunn at man bør være forsiktig med å tolke kravet om «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» utvidende ut over det som følger av fast trygderettspraksis og av formålet med yrkesskadedekningen, nemlig å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører. Flertallet la vekt på at det ikke fantes noen underrettspraksis som tilsier at arbeidstagere er dekket på hjemmekontor. Videre er forholdene i hjemmet en god del forskjellig fra det ordinære arbeidsstedet. Når arbeidstager er i eget hjem og har pause fra arbeidet, vil de skadene som kan oppstå vanligvis ikke ha noen tilknytning til arbeidet og arbeidslivet
Mindretallet mente derimot at det ikke var grunn til å grunn til å fravike en klar og langvarig rettstilstand hvor naturlige pauser i arbeidet på det ordinære arbeidsstedet
er dekket av yrkesskadedekningen. Dette gjelder der hvor det er en viss naturlig tilknytning mellom aktiviteten – i dette tilfelle spisepausen – og arbeidstagers arbeid. I den konkrete vurderingen fant mindretallet at legen var i aktivt arbeid fra kl. 11.00, og at spisepausen kl. 12.15 før hun skulle reise inn til sykehuset etter pausen var så nær tilknyttet arbeidet at hun var «i arbeid» da skaden skjedde.
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
