Høyesteretts dom om oppsigelse av to fotballspillere i Notodden Fotballklubb viser at selv ikke en kombinasjon av nedrykk og sviktende sponsorinntekter gir grunnlag for oppsigelse av midlertidig ansatte fotballspillere.
De to profesjonelle fotballspillerne var midlertidig ansatt i Notodden Fotballklubb i 100 % stillinger. På grunn av sviktende økonomi gikk fotballklubben til 50 % oppsigelse av spillerne. Den sviktende økonomien skyldtes særlig at klubben rykket ned fra Adecco-ligaen til 2. divisjon, og at hovedsponsoren reduserte sin støtte kraftig.
Fotballspillerne aksepterte ikke den delvise oppsigelsen, og krevde erstatning. Det fikk de medhold i.
Høyesterett vurderte først om oppsigelsesadgangen måtte baseres på arbeidsmiljølovens bestemmelser om saklig oppsigelse, eller om den kunne baseres på avtalene mellom fotballspillerne og klubben. Arbeidsmiljøloven fastsetter som utgangspunkt at midlertidig ansatte ikke kan sies opp i kontraktsperioden, med mindre noe annet er avtalt.
Ansettelsesavtalene var basert på Norges Fotballforbunds standardavtale for profesjonelle fotballspillere, og fastsatte I utgangspunktet kunne kontraktene ikke sies opp i kontraktsperioden, men det var avtalt unntak bl.a. når klubbens økonomi ”svikter vesentlig” i forhold til ”realistisk oppsatt budsjett”. Videre viste avtalen til ”det til enhver tid gjeldende overgangsreglement”, hvor det fremgår at klubben kan si opp en tidsbegrenset kontrakt dersom det foreligger saklig grunn etter arbeidsmiljøloven.
Flertallet på tre dommere i HR mente at de øvrige bestemmelsene om oppsigelsesadgang i avtalene ville miste mye av sin mening dersom klubben bare kunne si opp når det forelå saklig grunn etter arbeidsmiljøloven. Mindretallet på to dommere mente at arbeidsmiljølovens krav om saklig grunn er en absolutt skranke for arbeidsgivers rett til oppsigelse.
Både flertallet og mindretallet kom imidlertid til samme resultat. Flertallet tolket avtalene slik at det måtte foreligge en ”vesentlig” svikt i klubbens økonomi, og at denne svikten måtte vurderes i forhold til ”realistisk oppsatt budsjett”. Det var klart at det forelå en ”vesentlig” svikt i klubbens økonomi.
Høyesterett avfeide raskt at økonomisk svekkelse av klubben som følge av nedrykk kunne gi grunnlag for oppsigelse, og begrunnet dette med at risikoen for nedrykk gjelder alle lag. Når det gjaldt reduksjonen av sponsorbidrag, fastslo Høyesterett at når det ikke foreligger avtale om sponsorinntekter, men utelukkende en forhåpning om det, er det klubben, og ikke spillerne som må bære risikoen for dette. I dette tilfellet hadde sponsoren bidratt økonomisk til klubben i syv år, men engasjementet hadde de siste årene vært begrenset til ett år av gangen. Klubben hadde da ikke hadde annet enn en forventning om at sponsorinntekten ville fortsette, og dette ga ikke grunnlag for oppsigelse.
Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no
