Leilighetseierne i et nyoppført leilighetsbygg på Eidsvoll fikk erstatning av byggherren for feil ved varmestyringen. Byggherrens regresskrav mot totalentreprenøren var imidlertid foreldet selv om entreprenøren over lang tid forsøkte å utbedre mangelen.
Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. For å forhindre foreldelse må kravshaver normalt ta rettslige skritt, men foreldelse kan også avbrytes etter foreldelseslovens § 14 ved at skyldneren enten uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner kravet. Spørsmålet i saken var om entreprenøren hadde erkjent kravet uttrykkelig eller ved å forsøke å utbedre mangelen.
Betonmast Innlandet AS var totalentreprenør for bygget, som ble oppført av Frost Utvikling AS. Entreprisekontrakten ble regulert av entreprisekontrakten NS8407, som regulerer kontraktsforhold der totalentreprenøren påtar seg prosjekteringen av bygget. Det tekniske rommet med varmepumpeanlegget ble overtatt av Frost 5. november 2014. Etter få måneder kom det reklamasjoner som følge av at den vannbårne varmen i liten grad lot seg regulere slik at soverommene ble for varme. I en e-post til Frost skrev Betonmast at vi «tar selvsagt ansvar for at feil og mangler blir utbedret så snart som mulig.» Betonmast forsøkte deretter gjennom mer enn to år å utbedre feilene ved varmeanlegget, men uten å lykkes.
I november 2017 konkluderte Norconsult i en rapport med at mangelen ikke skyldtes tekniske feil ved varmeanlegget, men konstruksjonsfeil ved byggets etasjeskillere. Feil ved konstruksjonen var Betonmasts ansvar som prosjekterende totalentreprenør. Foreldelsesfristen ble forlenget to ganger ved avtale. Den siste forlengelsen løp ut i juni 2018. I tingretten og lagmannsretten ble leilighetseierne tilkjent erstatning for utbedringskostnader på kr. 10 millioner, og Frost ble tilkjent det samme beløpet i regress fra Betonmast.
Flertallet i Høyesterett (3-2) fant for det første at uttalelsen om ansvar for feil og mangler ikke utgjorde en uttrykkelig erkjennelse ev erstatningskravet. Selv om uttalelsen var generell, var det mest naturlig å forstå den slik at Betonmast påtok seg å undersøke og utbedre de påberopte feil og mangler. Uttalelsen kunne ikke forstås slik at Betonmast erkjente det erstatningskravet som lagmannsretten påla Frost å betale. På tidspunktet for uttalelsen forelå det bare en begrenset reklamasjon, og mistanken var utelukkende rettet mot tekniske feil ved varmeanlegget.
For det andre hadde Betonmast ikke erkjent kravet gjennom sine utbedringsforsøk. Både flertallet og mindretallet var enige om at når en leverandør påtar seg å utbedre en mangel, er utgangspunktet at leverandøren påtar seg å utbedre mangelen med mindre det er konkrete holdepunkter for noe annet. Men flertallet fant at foreldelseslovens § 14 kun regulerer fristavbrudd slik at skyldneren kan erkjenne kravet med fristavbrytende virkning uten samtidig å frafalle enhver innsigelse mot kravet. Man må derfor foreta en nærmere tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte for å avgjøre om det foreligger en fristavbrytende erkjennelse. Etter at man ble klar over at problemet skyldtes konstruksjonen av etasjeskillerne, ville Betonmast ikke ta stilling til Frosts krav om at Betonmast hadde ansvaret for løsningene som var valgt for etasjeskillerne. Tvertimot protesterte Betonmast i juni 2018 mot at en annen konstruksjon ville ha gjort anlegget forsvarlig, og det var en økende grad av uenighet mellom Betonmast og Frost etter Norconsults rapport høsten 2017.
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
