I en nylig entreprisedom fant Høyesterett at Statens vegvesen hadde reklamert for sent over en prosjekteringsfeil. Reklamasjonsinnsigelsen falt likevel bort fordi Rambøll gjennom flere år ikke påberopte at det var reklamert for sent.
Rambøll hadde feilvurdert behovet for omkjøringsvei i et byggeprosjekt. Dette utgjorde en prosjekteringsfeil som leverandøren i utgangspunktet var ansvarlig for. Reklamasjonsfristen startet å løpe da Vegvesenet ble kjent med feilen. Høyesterett uttalte at byggherren må få tid til å vurdere årsak, ansvar og tiltak. Fristen begynner allikevel å løpe selv om byggherren ikke har kunnskap om «kravets totale omfang».
Kontrakten påla Vegvesenet å reklamere «uten ugrunnet opphold» fra de ble kjent med feilen. Dette er en formulering som går igjen i mange standardkontrakter innen entrepriseretten. Vegvesenet reklamerte en knapp måned etter at fristen begynte. Høyesterett fant at ca. 14 dager ville ha vært tilstrekkelig i denne konkrete saken. Det var derfor reklamert for sent.
Det gikk imidlertid ca. tre år fra Vegvesenet reklamerte til motparten ga Vegvesenet beskjed om at det var reklamert for sent. Spørsmålet var dermed om Rambøll av den grunn tapte retten til å gjøre reklamasjonen gjeldende. Det finnes standardkontrakter som regulerer plikten til å påberope seg for sent varsel, men denne kontrakten hadde ingen slik bestemmelse. Høyesterett brukte imidlertid såkalte «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper» til å supplere kontrakten.
Høyesterett fant at leverandøren hadde ventet for lenge med å si ifra, slik at reklamasjonsinnsigelsen var tapt på grunn av passivitet. Høyesterett begrunnet dette hovedsakelig med kravet til lojalitet i kontraktsforhold. Rambøll ga heller ikke noen fornuftig forklaring på hvorfor de ventet så lenge med å si ifra Passiviteten gjennom flere år med drøftelser mellom partene ga Vegvesenet grunn til å tro at for sen reklamasjon ikke ville bli påberopt og til å innrette seg etter dette.
Høyesterett la vekt på at leverandøren benyttet seg av et «selvstendig skadeoppgjørsselskap», som skapte en forventning om profesjonell behandling. Tidsforløpet på rundt tre år fra reklamasjonen ble fremsatt til for sen reklamasjon ble påberopt, spilte også en rolle. Partene hadde også avtalt å utsette foreldelsesfristen, som er på tre år. Høyesterett påpekte at både reklamasjonsreglene og foreldelsesreglene bygger på passivitetsbetraktninger, og at det naturlige ville ha vært å se disse spørsmålene i sammenheng. Høyesterett fant derfor at Rambøll burde ha gjort gjeldende at det ble reklamert for sent senest samtidig med at det ble avtalt å suspendere foreldelsesfristen.
Per Forsberg og Kasper Aunan
pf@forsberglaw.no
