Høyesterett fant nylig at overdragelse av en langsiktig kontrakt med store leieforpliktelser til et underkapitalisert aksjeselskap var uaktsomt.
Bakgrunnen var at en gårdbruker ved Lysefjorden inngikk en avtale med et ektepar som blant annet drev eiendomsutvikling innen hotell- og reiselivsbransjen om utvikling av naboeiendommen til gårdbrukeren. Eiendommen som skulle kjøpes av gårdbrukeren og utvikles av ekteparet, var et nedlagt gårdsbruk med et forfallent våningshus fra 1790.
Ekteparet skulle restaurere våningshuset og andre bygninger og leie eiendommen i 30 år for en årlig leie på fire prosent av kjøpesummen. De kunne sette opp ytterligere småhytter og tilbygg i forbindelse med etablering av det planlagte reiselivssenteret på eiendommen, og de skulle få alle inntekter ved drift og utleie av eiendommen. Gårdbrukeren skulle medvirke hvis ekteparet søkte tilskudd til gjenoppbyggingen fra det offentlige eller andre. Ekteparet kunne etter avtalen overdra kontrakten til et aksjeselskap, og gårdbrukeren kunne i så fall kreve bankgaranti for den løpende årsleien.
Etter at gårdbrukeren hadde kjøpt eiendommen, ble det satt opp et budsjett for utvikling av eiendommen på ca. 27 millioner. Ca. 20 millioner av dette skulle komme gjennom offentlige støtteordninger og sponsormidler, mens lånebehovet kalt “udekket/egenfinansiering” utgjorde 5,3 millioner. Ved full antikvarisk rehabilitering av våningshuset ble finansieringsbehovet imidlertid anslått til 35 – 40 millioner kroner.
Ekteparet overdro kontrakten med gårdbrukeren til et nystiftet aksjeselskap med mannen som eneaksjonær og den daværende minstekapitalen på kr. 100 000. Det viste seg raskt at det var helt urealistisk å oppnå annet enn mindre beløp i støtte fra det offentlige, og sponsormidler uteble helt. I tillegg til aksjekapitalen ble selskapet kapitalisert med lån på kr. 820 000 fra ekteparet. Før stiftelse pådro ekteparet gjeld i selskapets navn bl.a. i form av arkitektutgifter. Påløpne utgifter ble ikke tatt med i selskapets åpningsbalanse. Det ble heller ikke forpliktelsene i kontrakten, som i realiteten hadde negativ verdi for selskapet. Overføringen av kontrakten innebar dermed en overføring av verdier til aksjonærene som skulle ha vært behandlet etter aksjelovens regler om utbytte. Heller ikke reglene om redegjørelse for verdien av innskuddet i forbindelse med stiftelsen ble fulgt.
Selskapet klarte ikke å betale leien og andre utgifter og gikk etterhvert konkurs. Gårdbrukeren saksøkte ekteparet med krav om erstatning. Tingretten og lagmannsretten frifant ekteparet. Flertallet i Høyesterett (3 – 2) fant derimot at selv om ekteparet etter avtalen hadde rett til å overdra den til et aksjeselskap, ga ikke dette rett til å overdra kontrakten til et selskap i strid med aksjelovens regel om at et selskaps egenkapital skal være forsvarlig ut fra virksomhetens risiko og omfang. Det var uaktsomt av ektemannen som styreleder og hans kone som medvirker å pådra selskapet slike forpliktelser gitt de løse og hypotetiske planene for finansiering. Gårdbrukeren ble påført et potensielt tap som følge av underkapitaliseringen. Ektemannen var også ansvarlig i egenskap av aksjonær.
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
