Høyesterett avsa nylig en dom (HR-2026-1181-A) som gjaldt spørsmålet om person A, som både var styreleder og daglig leder i et aksjeselskap, kunne holdes personlig ansvarlig overfor en leverandør etter å ha bestilt varer på kreditt uten at selskapet var i økonomisk stand til å betale.
Dommen oppsummerer sentrale vilkår og rammer for ansvar etter aksjeloven § 17-1. Blant annet presiseres det at ledelsens personlige ansvar ikke nødvendigvis rekker like langt som selskapets kontraktsrettslige informasjons- og varslingsplikt: ledelsen bør etter omstendighetene kunne innrømmes et visst strategisk handlingsrom til å arbeide i det stille for å redde virksomheten.
Mest interessant er likevel dommens klargjøring av at veien til personlig ansvar kan være svært kort dersom ledelsen aktivt har gitt villedende eller uriktige opplysninger om selskapets betalingsevne – slik tilfellet var i denne saken.
Kort om saken
Saken gjaldt et selskap der A i juni 2022 bestilte dører og vinduer til en verdi av i underkant av kr 300 000 på kreditt fra en leverandør.
I forbindelse med oversendelse av ordrebekreftelsen stilte leverandøren spørsmål om finansieringen var i orden, hvorpå A svarte at «finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for». Varene ble deretter levert til selskapet, men fakturaen ble ikke betalt.
I november 2022 ble driften stanset, og konkurs ble åpnet i januar 2023. Bostyrer anslo at insolvens måtte ha inntrådt allerede i løpet av 2021, og det var ingen dekningsmuligheter for kreditorene i boet.
Leverandøren gikk etter dette til søksmål mot A med krav om personlig erstatningsansvar. A ble frifunnet i tingretten, men ble holdt personlig ansvarlig av lagmannsretten. Saken ble deretter tatt inn for Høyesterett som tok stilling til om lagmannsrettens konklusjon bygget på korrekt rettsanvendelse.
Høyesterett om de rettslige utgangspunktene og vilkårene for ansvar
Høyesterett starter med å ta utgangspunkt i det grunnleggende trekket ved aksjeselskapsformen; at aksjonærene ikke har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, jf. aksjeloven § 1-2 første ledd.
Samtidig presiserer Høyesterett at aksjeloven § 17-1 likevel åpner for personlig erstatningsansvar for blant annet daglig leder, styremedlem og aksjonærer basert på alminnelig skyldansvar. Høyesterett presiserer imidlertid under henvisning til tidligere rettspraksis (Rt. 1991 s. 119 Normount) at det kreves «noe spesielt» for at en kreditor skal kunne få medhold i sitt krav i henhold til denne bestemmelsen.
Før Høyesterett går over til den konkrete vurderingen av saken, gjennomgås vilkårene for erstatningsansvar slik de er utviklet i tidligere praksis, særlig i HR-2017-2375-A (Ulvesund). Det trekkes særlig frem at et selskap etter omstendighetene kan ha plikt til å varsle om eventuelle fremtidige betalingsproblemer med grunnlag i den alminnelige ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Slik informasjonsplikt vil i så tilfelle gjelde så lenge det aktuelle kontraktsforholdet består.
Videre vises det til at et insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, som utgangspunkt må gjøre motparten oppmerksom på at de ikke regner med å kunne betale ved forfall. Høyesterett understreker samtidig at det ikke nødvendigvis gjelder et én-til-én-forhold mellom selskapets kontraktsrettslige informasjonsplikt og ledelsens personlige erstatningsansvar overfor en kreditor.
Med grunnlag i Ulvesund-dommen oppsummerer Høyesterett tre hensyn som begrunner et visst handlingsrom for selskapets ledelse:
- Ledelsen bør ha et visst strategisk arbeidsrom til å arbeide for å redde virksomheten i det stille uten at det medfører personlig ansvar.
- Det vil, iallfall under ordinære forhold, ikke være aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et forsvarlig avklart grunnlag har bygget på at selskapet var solvent.
- Personlig ansvar for ikke å ha varslet kreditorene om økonomisk svikt bør ikke inntre selv om selskapet nok var insolvent, dersom det likevel var et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs og selskapets ledelse arbeidet aktivt og lojalt med dette for øye og kastet kortene innen rimelig tid.
Høyesteretts vurdering – hva ble avgjørende?
Etter å ha gjennomgått de rettslige utgangspunktene, foretar Høyesterett en konkret vurdering av saken.
Innledningsvis legges det til grunn at selskapet allerede var insolvent når A bestilte varer på kreditt i juni 2022, hvilket etter rettens syn medførte en plikt til å sørge for at selskapet begjærte oppbud. Retten viser til at selskapsledelsen likevel hadde et visst handlingsrom under forutsetning av at det var et realistisk håp om å kunne redde selskapet, og at A kastet kortene innen rimelig tid, jf. Ulvesund-dommen.
Høyesterett tar deretter stilling til om det var riktig av lagmannsretten å holde A ansvarlig fordi han overskred dette handlingsrommet.
Retten peker først på at A var fullt klar over den kritiske situasjonen i selskapet, og at egenkapitalen og likviditeten var klart uforsvarlig holdt opp mot kontraktsverdien.
Høyesterett fremhever særlig to forhold som med betydelig vekt taler for at han hadde overskredet handlingsrommet han hadde for å forsøke å redde selskapet. For det første unnlot han å sørge for at selskapet begjærte oppbud i en periode på opp mot seks måneder før bestillingen av varene – til tross for at selskapet var insolvent. For det andre hadde han heller ikke varslet leverandøren om økonomiske problemer da selskapet mottok varene i juli 2022.
Retten påpeker at den lange perioden med klar insolvens, manglende løpende økonomisk kontroll og fraværet av realistiske planer for å redde selskapet taler for personlig ansvar. Retten ser det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til om det forelå ansvar som følge av brudd på informasjonsplikten.
Det avgjørende for ansvar i saken var for Høyesterett at A hadde gitt klart villedende opplysninger om selskapets økonomi og betalingsevne. Dette var noe kvalifisert mer enn manglende informasjon eller varsling. Leverandøren hadde stilt et konkret spørsmål, og fått et beroligende svar som det ikke var dekning for å gi.
Høyesterett understreket at «[d]et ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra å gi uriktige eller villedende opplysninger». Videre uttales det at dersom denne plikten brytes, og den som har avgitt utsagnet kan klandres for dette, «vil veien til ansvar være kort».
Høyesterett konkluderte etter dette med at svaret på leverandørens spørsmål objektivt sett var klart villedende, og at kravet om skyld og årsakssammenheng var oppfylt. Sistnevnte vilkår ble ansett oppfylt fordi det åpenbart måtte legges til grunn som mest sannsynlig at leverandøren ikke ville ha inngått handelen og levert varene hvis A hadde gitt et dekkende svar eller unnlatt å svare.
På denne bakgrunn ble anken forkastet og lagmannsrettens resultat om personlig ansvar etter aksjeloven § 17-1 opprettholdt.
Hvilken betydning får dommen i praksis?
Dommen viser at de samme rettslige prinsippene som Høyesterett tidligere har utviklet på området fortsatt gjør seg gjeldende.
I en krisesituasjon kan selskapsledelsen etter omstendighetene ha et visst handlingsrom, også hva gjelder selskapets informasjons- og varslingsplikt. Etter denne dommen fritar et slikt handlingsrom imidlertid ikke ledelsen fra ansvar dersom den har gitt uriktige eller villedende opplysninger som skadelidte har innrettet seg etter og derved lidt et økonomisk tap.
Dommen er en viktig påminnelse for daglig ledere og styremedlemmer i virksomheter med dårlig likviditet og indikasjoner på insolvens. Selskapsledelsen bør i slike tilfeller være ekstra varsomme med å gi beroligende eller positive forsikringer som det ikke er faktisk grunnlag for.
