Saken omhandler en kommersiell kontraktstvist mellom Isola AS og Dural GmbH om rettmessigheten av Isolas heving av en leveringsavtale fra 2015. Dommen klargjør betydningen av presis regulering i kommersielle leverings- og distribusjonsavtaler. Den viser at lojalitetsplikten kan ha reell betydning, særlig i langvarige samarbeidsforhold, men at den ikke uten videre kan brukes til å innfortolke sentrale forpliktelser som partene ikke har avtalt. For kommersielle aktører understreker avgjørelsen behovet for uttrykkelig regulering av eksklusivitet, informasjonsplikt, bruk av alternative leverandører og varemerkebruken i verdikjeden.
Sakens tvistetema var i korthet følgende: Isola produserte frakoblingsmatter til bruk under flisgulv, mens Dural markedsførte og solgte dem videre under eget varemerke, Durabase CI++. Hovedspørsmålet var om Dural hadde misligholdt avtalen – enten ved brudd på en påstått eksklusivitetsforpliktelse eller ved brudd på den ulovfestede lojalitetsplikten – da selskapet knyttet til seg en alternativ leverandør, TeMa, og begynte å kjøpe konkurrerende matter derfra.
Partene hadde samarbeidet siden 2002. Den opprinnelige avtalen inneholdt en gjensidig eksklusivitetsklausul, men samarbeidet ble avbrutt etter patentproblemer. I 2015 inngikk partene en ny leveringsavtale. Denne påla Isola en eksklusivitetsforpliktelse, med enkelte geografiske og kundemessige unntak, men inneholdt ingen tilsvarende uttrykkelig eksklusivitetsklausul for Dural. Dural hadde i stedet en volumforpliktelse, med årlig vekst i kjøpsvolumet.
I 2019 tok Dural kontakt med TeMa og ba selskapet utvikle en matte så lik Isolas produkt som mulig. Kontakten ble ikke opplyst til Isola på dette tidspunktet. I mai 2020 bestilte Dural de første mattene fra TeMa, og disse ble solgt under samme varemerke som Isolas matter, navnlig Durabase CI ++. Isola ble først informert i oktober 2020 om at Dural hadde gått bort fra en «single-sourcing approach». Isola hevet leveringsavtalen i juli 2022.
Tingretten ga Isola medhold og tilkjente erstatning. Lagmannsretten kom til motsatt resultat: Dural var ikke bundet av eksklusivitet og hadde ikke brutt lojalitetsplikten. Høyesterett forkastet Isolas anke og konkluderte med at det ikke var avtalt noen eksklusivitet for Isola og at Dural salg av TeMa produktene ikke var i strid med Durals lojalitetsplikt ovenfor Isola.
Høyesterett tok utgangspunkt i at saken skulle avgjøres etter alminnelige norske kontraktsrettslige regler. Retten presiserte de etablerte prinsippene for tolkning av kommersielle avtaler: Ordlyden står sentralt, men også formål, system, kontekst og lojalitetshensyn kan ha betydning. Samtidig bærer hver part risikoen for egne forutsetninger som ikke er synbare for motparten.
Etter en objektiv tolkning fant Høyesterett at 2015-avtalen ikke inneholdt noen eksklusivitetsforpliktelse for Dural. At 2002-avtalen hadde hatt gjensidig eksklusivitet, mens 2015-avtalen bare hadde eksklusivitet for Isola og volumforpliktelse for Dural, talte imot å innfortolke en slik plikt. Dural sto derfor fritt til å bruke alternative leverandører så lenge volumforpliktelsen overfor Isola ble oppfylt.
Høyesterett foretok deretter en bred vurdering av lojalitetsplikten og la særlig vekt på følgende:
- Lojalitetsplikten er underforstått i ethvert norsk kontraktsforhold, og at den kan utgjøre et selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter mellom partene – ikke bare et tolkningsmoment.
- I sin kjerne innebærer lojalitetsplikten at partene i en viss utstrekning er forpliktet til å ivareta den andre partens interesser, typisk gjennom handle- eller unnlatelsesplikter som avverger tap og ulemper, og at den er begrunnet i hensynet til forutsigbarhet, tillit og begrensning av konflikter i kontraktsforholdet.
- Lojalitetsplikten må balanseres mot prinsippene om kontraktsfrihet og rettssikkerhet, og at det i profesjonelle forretningsforhold må forventes at partene selv identifiserer og avtalefester de sentrale rettigheter og plikter – lojalitetsplikten kan ikke benyttes til å endre en avtalt byrde- og risikofordeling.
- Rekkevidden av plikten er konkret og avtalespesifikk: vurderingen tar utgangspunkt i kontraktsforholdet som helhet, herunder partenes relasjon, historikk og opptreden, og de rimelige forventninger dette samlet sett har skapt.
- Skjerpet lojalitetsplikt kan foreligge ved langvarige samarbeidsforhold med felles målsetning, men selv en slik skjerpet plikt ga i dette tilfellet ikke grunnlag for å innfortolke en eksklusivitetsforpliktelse som ikke var avtalt, og satte heller ingen begrensninger på Durals bruk av eget varemerke.
- I forretningsmessige og profesjonelle avtaleforhold må det «forventes at partene selv identifiserer og avtalefester de sentrale rettighetene og pliktene som skal gjelde dem imellom» og Høyesterett peker på at «de forretningsmessige vurderingene ligger til partene og ikke til domstolene.»
- Lojalitetsplikten kan gi grunnlag for en informasjonsplikt om vesentlige endringer av betydning for avtalens gjennomføring, men at en slik plikt først inntrer når endringen er realisert – ikke allerede på intensjons- og utviklingsstadiet.
En sentral lærdom fra dommen fremgår av avsnitt 58 der Høyesterett skriver: «Skal avtalen endres, må det i tilfelle skje med hjemmel i avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Lojalitetspliktens funksjon er først og fremst å utfylle avtalen der den er taus.»
Dag Thorstensen
