Tilbake

Nyhetsbrev nr. 2 / 2020

I 2021 er det stortingsvalg igjen. Selv om Ap ikke vil ha arveavgiften tilbake, snakker koalisjonspartnerne deres stadig høyere om mer skatt for de rike. Kan 2020 være SMB-eiernes siste sjanse for et skattefritt generasjonsskifte?

Etter at arveavgiften ble avskaffet, virket det i flere år lite trolig at arveavgift ville bli gjeninnført. Grunnen var nok de mange eksemplene på at den slo skjevt ut for «vanlige folk», altså de som arvet foreldre som hadde hus, hytte eller penger på bok. Men de siste 12-18 månedene har debatten endret karakter, og avhengig av utfallet av neste valg er det nå en klar mulighet for gjeninnføring av arveavgift.

Advokat Ole Morten Huseby vurderer risikoen for at arveavgiften kan bli gjeninnført i én eller annen form som såpass stor at den som ønsker å unngå eller begrense konsekvensene av en slik avgift, vil gjøre klokt i å foreta noen vurderinger av dette i løpet av året som kommer. Huseby har særlig ekspertise innen skatte- og avgiftsrett og selskapsrettslige spørsmål ved omstruktureringer. Han har holdt flere kurs om generasjonsskifter bl.a. i regi av Regnskap Norge.

Arveavgiften var nokså upopulær, ikke minst blant eierne av små og mellomstore familiebedrifter, som ofte fikk problemer med å skaffe midler til å betale avgiften. Skattebetalerforeningen gjennomførte nylig en undersøkelse bare er 20 prosent svarte at de ønsker arveavgiften tilbake, mens 80 prosent ikke ønsket det. Ønsket om gjeninnføring av avgiften står imidlertid sterkt i SV, MDG og Rødt, som Ap kan bli avhengig av for å danne regjering. SV fremmet tidligere i år et forslag om å få utredet en progressiv arveskatt, riktignok med et høyt bunnfradrag, som skulle presenteres sammen med statsbudsjettet for 2021. Det ble nedstemt da, men det er ikke vanskelig å tenke seg en situasjon etter valget høsten 2021 hvor det kan bli vanskelig for Ap å få satt sammen en regjering uten at dette igjen kommer på agendaen.

Avgiften kommer neppe tilbake slik den var – de som argumenterer sterkest for gjeninnføringen, snakker om et bunnfradrag som skal skjerme «vanlige folk» mest mulig – men en gjeninnført arveavgift kan komme til å omfatte flere enn først tiltenkt. Utviklingen av eiendomsskatten har f.eks. ført til at ganske mange flere leiligheter og hus omfattes av skatten enn den opprinnelige intensjonen var. Dette kan nok skje også ved en gjeninnføring av arveavgift. Om eiere av små og mellomstore bedrifter kan føle seg trygge på at deres interesser vil bli ivaretatt ved en eventuell gjeninnføring av arveavgiften, er nok ikke helt opplagt.

For å få gjennomført et vellykket generasjonsskifte, er det viktig å bruke nødvendig tid. Et generasjonsskifte berører ikke bare foreldrene og barna. Også andre parters interesse må ivaretas. Ansatte i bedriften, øvrige aksjonærer og forretningsforbindelse er eksempler på det. En “hastebeslutning” for å unngå arveavgift kan derfor lett slå feil.

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no

Fremtidsfullmakter trer først i kraft ved legeerklæring om at fullmaktsgiver ikke kan ivareta egne interesser. Men praksis viser at også en legeerklæring om helsetilstanden til fullmaktsgiver på fullmaktstidspunktet kan være klokt.

En fremtidsfullmakt er en fullmakt fra en person til en eller flere andre om å representere fullmaktsgiveren i fremtiden hvis han eller hun ikke skulle være i stand til å ivareta sine egne økonomiske og personlige interesser. Ved å bruke fremtidsfullmakt kan man unngå en situasjon hvor man må oppnevne hjelpeverge og er underlagt tilsyn av fylkesmannen.

En fremtidsfullmakt trer i kraft når det foreligger en legeerklæring som bekrefter at fullmaktsgivers helsetilstand er slik at vilkårene for å ta den i bruk er oppfylt. I en del tilfeller kreves det i tillegg at fylkesmannen stadfester fremtidsfullmakten. Blant annet krever Kartverket en stadfestelse fra fylkesmannen for at man skal kunne disponere over fullmaktsgivers faste eiendommer ved f.eks. salg.

For at en fremtidsfullmakt skal være gyldig, må to vitner bekrefte fullmaktsgivers underskrift, og de bør bekrefte at fullmaktsgiveren har opprettet fullmakten av fri vilje og hadde evne til å forstå betydningen av handlingen. Selv med en slik bekreftelse av fullmaktsgivers evne har erfaring vist at fylkesmannen noen ganger krever en legeerklæring som bekrefter at fullmaktsgiver faktisk hadde slik evne den gang fullmakten ble opprettet. Ved gradvis svekkelse av fullmaktsgivers helse kan det i ettertid være vanskelig å slå fast hvordan hans/hennes tilstand var da fremtidsfullmakten ble utstedt flere år tidligere.

Hvis fullmaktsgiver er i en slik alder eller tilstand at det kan være grunn til å tro at det i ettertid kan bli reist tvil om hvorvidt fullmaktsgiver hadde den nødvendige forståelsen av hva en fremtidsfullmakt innebærer, er det derfor fornuftig å be fastlegen enten gi en legeerklæring som bekrefter at fullmaktsgiver kunne avgi en slik fullmakt eller får fastlegen til å føre det inn i vedkommendes journal. Det vil ha stor bevisverdi hvis det skulle oppstå noen tvil i ettertid.

Jens I. Kobro
jik@forsberglaw.no

Salg av næringseiendommer skjer ofte i form av skattefritt salg av aksjer i et AS som eier eiendommen. I forkant gjennomføres ofte en fisjon. En uttalelse fra Skattedirektoratet øker mulighet for gjennomskjæring og skattlegging.

Aksjeselskaper kan selge aksjer skattefritt. Salg av næringseiendommer skjer derfor svært ofte ved at et AS selger aksjer i et annet AS, som ikke eier særlig mye annet enn den eller de aktuelle eiendommer som skal selges. Etter en dom i Høyesterett i 2014 (Conoco Philips III/Tangen), har man etter ulovfestet praksis kunne gjennomføre en skattefri fisjon i direkte tilknytning til salget. Det kan være aktuelt hvis selskapet eier flere eiendommer og det bare er aktuelt å selge eller kjøpe én av dem.

Etter Conoco Philips III/Tangen-dommen har man kunne bestemme seg for, og gjennomføre, en fisjon i tilknytning til at det var bestemt at eiendommen skulle selges. Fra 1. januar i år fikk vi en lovfestet bestemmelse om skattemessig gjennomskjæring. Den skal i det alt vesentlige erstatte den tidligere ulovfestede rettspraksis om gjennomskjæring. Loven lister opp en del konkrete forhold som nå skal vurderes.

Skattedirektoratet ga i vår en bindende forhåndsuttalelse som gjaldt spørsmål om gjennomskjæring av en fisjon etter den nye lovfestede bestemmelsen. Selv om det er meningen at lovbestemmelsen vil gi resultater som i hovedsak vil samsvare med den ulovfestede reglen, er det noen mindre endringer. Tidspunkt for beslutning om fisjon i forhold til avtaleinngåelsen er ikke konkret nevnt som noe som skal vurderes eller endres. I den bindende forhåndsuttalelsen, hvor Skattedirektoratet etter en konkret vurdering kom til at det ikke skulle skattemessig gjennomskjæres, ble det også trukket frem som en del av begrunnelsen at det ikke forelå noen planer om et senere salg av aksjene.

Det kan her se ut til at Skattedirektoratet begynner på en innskjerping av forståelsen av den lovfestede reglen i forhold til ulovfestet praksis ved å trekke frem at det ikke forelå planer om salg. Skattedirektoratet synes å legge vekt på at det ikke er noen konkrete planer om salg. For ikke å risikere at en fisjon skal bli gjennomskåret (dvs. skattepliktig), er det lurt å restrukturere og fisjonere i god tid før det foreligger konkret planer om salg av eiendommer (eller andre eiendeler).

Ønsker man å få gjennomført en fisjon i løpet av inneværende år, må man snart starte på den prosessen for å bli ferdig før årsskiftet.

Jens I. Kobro
jik@forsberglaw.no

Lov om god handelsskikk i dagligvarebransjen er etter lang tids diskusjon vedtatt. Beskyttelse av partenes investeringer og opprettelse av et dagligvaretilsyn er blant nyhetene for dagligvarebransjen.

Handelsskikkloven, som ventelig trer i kraft 1. januar 2021, gjelder ikke for salg til forbruker, men er utelukkende rettet mot næringsaktørene i dagligvarebransjen. Loven tar sikte på å skape effektive forhandlinger og kontrakter mellom dagligvareleverandørene og kjedene, noe Stortinget mener vil gi mer samfunnsøkonomisk effektive løsninger.

Selv om loven kun retter seg mot dagligvarebransjen, mener lovgiver likevel at også forbrukere vil kunne ha fordeler av den nye loven. I formålsparagrafen fremgår det at loven skal «ivareta forbrukernes interesser ved å fremme redelighet, forutberegnelighet og lojalitet i kontraktsforhold mellom næringsdrivende i dagligvarebransjen.»

I England er det forlengst opprettet et dagligvaretilsyn som har «overvåket» dagligvareaktørene. Loven kopierer denne ordningen og innfører et norsk dagligvaretilsyn som skal ha ansvar for veiledning, megling og informasjonsarbeid for å få næringsaktørene til å opptre i samsvar med loven. Dagligvaretilsynet er foreslått samlokalisert med Forbrukertilsynet. Tilsynet har kompetanse til å gi pålegg om opplysninger, treffe vedtak om påbud og forbud og kan ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Dagligvaretilsynet er forslått samlokalisert med Forbrukertilsynet.

Nytt i loven er også krav om beskyttelse av partenes investeringer slik at en part ikke må opptre på en måte som er i strid med berettigede forventninger som har oppstått hos motparten i kraft av avtalen.

Loven inneholder ellers en generalklausul som bestemmer at næringsdrivende i dagligvarebransjen ikke skal foreta handlinger som strider mot god handelsskikk. Her gjenspeiler loven det alminnelige prinsippet om krav til lojalitet i kontraktsforhold og bestemmer at god handelsskikk skal være «basert på redelighet, forutberegnelighet og lojalitet». Dessuten vil loven også fungere som et supplement til læren om opplysningsplikt i kontraktsforhold ved at partene skal legge frem opplysninger som de kjenner til, og som de har grunn til å tro er av betydning for den annen part. Unntak gjøres dog for forretningshemmeligheter.

Handelsskikkloven inneholder også andre regler av velkjent type. Markedsføringslovens forbud mot etterligning av produkter og kataloger osv. er gjenkjennelig i handelsskikklovens forbud mot etterligninger (kjennetegn, produkter kataloger, reklamemidler mv) som må anses som urimelig utnyttelse av en annens innsats, og som kan føre til fare for forveksling.

Dag Thorstensen
dt@forsberglaw.no

En kontraktspart er ansvarlig overfor kontraktsmotparten for en underentreprenørs mangel ved oppfyllelse av kontrakten. Men hva hvis underentreprenøren skader eiendom som ikke er del av kontraktsgjenstanden?

Høyesterett fant nylig i en sak (HR-2020-1120-A) at en hovedentreprenør som skulle utbedre to moloer for Kystverket ikke var ansvarlig overfor Staten for skade på et sjømerke, som også var eid av Kystverket. Skaden oppsto da underentreprenøren mistet kontrollen over slep av en lekter med steinmasser som skulle brukes til å utbedre en av to moloer i Andenes havn.

Det er sikker ulovfestet rett at en kontraktspart som bruker en kontraktsmedhjelper til å oppfylle kontrakten, er ansvarlig overfor kontraktsmotparten for kontraktshjelperens uaktsomme feil eller mangler ved oppfyllelse av kontrakten, inkludert skade på kontraktsgjenstanden. Det samme er avtalefestet i entreprisekontrakten som Staten v/Kystverket benyttet i denne kontrakten – NS 8406. At kontraktsmotparten kan holde kontraktsparten ansvarlig for mangler ved den avtalte ytelsen som skyldes feil av underentreprenører eller andre kontraktshjelpere, kan ha stor betydning hvis det ikke er midler å hente hos kontraktshjelperen, f.eks. ved konkurs. I denne saken var det ikke midler å hente hos underentreprenøren.

Men i dette tilfellet gjaldt det ikke en feil ved underentreprenørens kontraktsytelse. Det var ikke moloene som var blitt skadet, men en annen gjenstand – sjømerket – som ikke var omfattet av kontrakten. Det var tilfeldig at sjømerket var eid av kontraktsmotparten – Kystverket – og skaden kunne like gjerne ha rammet en utenforstående tredjepart, f.eks. hvis lekteren hadde skadet et skip i havnen. NS 8406 inneholder ikke – i motsetning til f.eks. NS 8405 og 8407 – bestemmelser om erstatningsansvar for skade som underentreprenøren påfører hovedentreprenørens ting. Spørsmålet for Høyesterett var derfor om hovedentreprenøren var ansvarlig for underentreprenøren etter de alminnelige erstatningsregler om erstatningsansvar utenfor kontrakt.

Høyesterett fastslo at hvis byggherren har gitt hovedentreprenøren tilgang til den skadede gjenstanden, er dette et argument for at hovedentreprenøren er ansvarlig for underentreprenørens skade på tingen. Det var imidlertid ikke tilfellet i denne saken ettersom sjømerket viste vei i seilingsleden. Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til om underentreprenørens ansvar for skade på annet enn kontraktsgjenstanden etter alminnelig erstatningsrett må begrenses til objekter som underentreprenøren har fått tilgang til av byggherren. I stedet fastslo Høyesterett at det i slike tilfeller må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak av om kontraktshjelperansvaret rekker lenger enn hovedentreprenørens ansvaret utenfor kontrakt.

I den konkrete vurderingen påpekte Høyesterett at skaden skjedde som ledd i oppfyllelsen av kontrakten – slepet av steinmasser fra indre havn til en av de moloene kontrakten gjaldt. Men ettersom det skadede sjømerket ikke var i hovedentreprenørens varetekt, ikke var plassert i anleggsområdet eller i umiddelbar nærhet til de moloene som skulle utbedres og var en del av den offentlige infrastrukturen i området, var det likevel ikke grunnlag for å holde hovedentreprenøren ansvarlig.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

EU-domstolen sa nylig prinsipielt nei til overføring av personopplysninger til USA under EU-US Privacy Shield-rammeverket i Schrems II-dommen. Overføring til USA må nå skje på annet grunnlag enn Privacy Shield.

Inntil nylig har selskaper i EU/EØS-området kunnet overføre personopplysninger til USA dersom mottageren var sertifisert i henhold til det såkalte EU-US Privacy Shield-rammeverket. Dette har vanligvis skjedd ved at europeiske behandlingsansvarlige for personopplysninger har benyttet såkalte «Standard Contractual Clauses», som er bindende virksomhetsregler for konsernselskaper. Bruk av slike kontrakter har vært tillatt i forhold til bedrifter i USA som har et tilstrekkelig beskyttelsesnivå for persondata, og som har vært sertifisert i henhold til ordningen.

EU-domstolens avgjørelse i Schrems II-dommen medfører at overføring av personopplysninger til USA innenfor Privacy Shield-ordningen er kjent ugyldig, og at ordningen derfor ikke lenger kan benyttes som overføringsgrunnlag. Kjernen i saken er knyttet til forholdet mellom europeisk personvern og amerikanske overvåkingslover. EU-domstolen fant at beskyttelsen av personvernet som sikres gjennom EU-US Privacy Shield, ikke fylte personvernforordningens krav til et tilstrekkelig beskyttelsesnivå sett i lys av menneskerettighetene. Ugyldigheten skyldes primært amerikanske myndigheters overvåkingsadgang og EU-borgeres manglende mulighet til å benytte rettsmidler mot amerikanske selskaper under Privacy Shield-ordningen.

Når det gjelder standardkontraktene, fant EU-domstolen at disse generelt sett er gyldige, men at den behandlingsansvarlige og databehandlere ved overføring av personopplysninger må undersøke om beskyttelsesnivået som personopplysningene vil få i tredjelandet, er tilnærmet på samme nivå som i EU.

Dommen innebærer at overføring av personopplysninger til USA heretter må baseres på andre overføringsgrunnlag jf. personvernforordningen kapitel V. Dette betyr en skjerpet aktsomhetsplikt for behandlingsansvarlige og databehandlere. Virksomheter som overfører personopplysninger til tredjeland basert på standardkontraktene, bør sørge for følgende tiltak før overføringen fortsetter:

• Skaffe oversikt over hvilke behandlingsgrunnlag som benyttes for overføringer
• Skaffe kunnskap om den nye undersøkelsesplikten som gjelder ved bruk av EUs standardkontrakter
• Vurdere om bedriften foreløbig bør suspendere overføring av personopplysninger til USA inntil gyldig rettsgrunnlag er i orden

Det er sannsynlig at overføringer til tredjeland som ikke har tilstrekkelig beskyttelsesnivå eller lovlige overføringsmekanismer kan medføre erstatningsansvar og sanksjoner for brudd på GDPR (personvernforordningen).

Dag Thorstensen
dt@forsberglaw.no

Den nye loven om arv- og dødsboskifte trer i kraft fra 1. januar 2020. Loven erstatter arveloven fra 1972 og dødsboskiftereglene i skifteloven fra 1930. Endel regler er nye, men mye er uendret.

Mye har endret seg siden 1970-tallet. Vi lever lenger og har større formuer som skal fordeles ved arv. Samboerskap fremfor ekteskap og barn med forskjellige partnere er mer vanlig. Oppfatningen av hva som er rettferdig kan ha endret seg noe med årene. Et sentralt formål med den nye loven er at den skal være enklere å forstå.

Det fleste av reglene i den gamle arveloven er beholdt i den nye loven. I tillegg til språklig modernisering inneholder den nye loven likevel flere nye regler sammenlignet med den gamle arveloven.

Mest omtalt før loven ble vedtatt var forhøyelse av pliktdelsarven. Etter den gamle arveloven var pliktdelsarven aldri større enn 1 MNOK til hvert av barna. Den nye minstesummen er 15 G. For tiden utgjør grunnbeløpet kr. 100 000. Pliktdelsarven blir dermed ca. kr. 1,5 millioner.

Formkravene som gjaldt for opprettelse av testamenter, blir stort sett videreført. En praktisk endring av formkravene for opprettelse av testamenter er at vitnene ikke lenger må være til stede sammen når de bevitner underskriften.

Regelen om at arvelateren ikke kunne disponere over eiendeler av større verdi enn den delen av arven som oversteg pliktdelsarven er ikke videreført. Heretter kan arvelateren bestemme at en livsarving skal få pliktdelsarven utdelt i kontanter. Videre kan arvelateren gi en livsarving rett til å få arven utdelt som en bestemt eiendel, også om eiendelen er verdt mer enn arvingens andel av arven mot at livsarvingen betaler det overskytende til boet.

Den nye loven inneholder også i større grad lovregler om privat skifte. Du kan lese mer om den nye arve- og skifteloven her: [ Gå til artikkel ]

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no