Tilbake

Nyhetsbrev september 2024

Høyesterett har nettopp avgjort at en lege som hadde helgevakt hjemme, og som falt og skadet foten stygt under en pause på vei ut for å spise i hagen, ikke var "i arbeid" da hun skadet foten. Hun hadde derfor ikke krav på yrkesskadedekning.

Ulykken skjedde mens legen hadde helgevakt – primærvakt – fra fredag ettermiddag den 27. juli til mandag morgen den 30. juli 2018. Primærvakten arbeider ved behov, både hjemmefra og på sykehusenheten. Legen fikk varige skader i foten. Spørsmålet i saken var om hun hadde krav på yrkesskadedekning etter folketrygdlovens kap. 13. Yrkesskadedekning gir visse særfordeler ut over de ordinære ytelsene for den som blir syk eller skadet. Hvis hun var i arbeid da skaden skjedde, ville hun med andre ord ha krav på bedre ytelser enn hvis hun ikke var i arbeid.

Legen fikk avslag fra NAV på søknad om yrkesskadedekning og tapte også i både Trygderetten, men fikk medhold i lagmannsretten. Saken ble altså anket til Høyesterett. Kravet om at arbeidstager må være i arbeid, står i folketrygdlovens § 13-6 første ledd. Det fremgår der at yrkesskadedekning "gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden."

Førstvoterende påpekte at når arbeidstager er utenfor sitt ordinære arbeidssted, slik tilfellet var i denne saken, innebærer kravet om at arbeidstager må være "i arbeid" når ulykken skjer at det må være en sammenheng – en tilknytning – mellom arbeidet og ulykken. Det er klart etter rettspraksis at skader som oppstår under private gjøremål faller utenfor yrkesskadedekning, også hvis de private gjøremålene blir utført på det ordinære arbeidstedet. Førstvoterende påpekte videre at kravet om at arbeidstager må være i arbeid språklig sett er strengt og tilsier at at ulykken må inntreffe mens arbeid utføres. Etter tidligere rettspraksis er det likevel klart at for ulykker som skjer på det ordinære arbeidsstedet, skal bedømmelsen likevel være romslig.

Spørsmålet for Høyesterett var derfor om den romslige bedømmelsen av tilknytningskravet også skal gjøres når arbeidstager har pause fra arbeidet i eget hjem. I så fall vil skader som skjer under spise- og hvilepauser mellom to arbeidsøkter på hjemmekontor, være omfattet av yrkesskadedekningen.

Høyesteretts flertall (3-2) la til grunn at dette i så fall ville utgjøre en utvidende fortolkning av bestemmelsen i § 13-6 første ledd. Flertallet viste til at det i tidligere rettspraksis var lagt til grunn at man bør være forsiktig med å tolke kravet om "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden" utvidende ut over det som følger av fast trygderettspraksis og av formålet med yrkesskadedekningen, nemlig å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører. Flertallet la vekt på at det ikke fantes noen underrettspraksis som tilsier at arbeidstagere er dekket på hjemmekontor. Videre er forholdene i hjemmet en god del forskjellig fra det ordinære arbeidsstedet. Når arbeidstager er i eget hjem og har pause fra arbeidet, vil de skadene som kan oppstå vanligvis ikke ha noen tilknytning til arbeidet og arbeidslivet

Mindretallet mente derimot at det ikke var grunn til å grunn til å fravike en klar og langvarig rettstilstand hvor naturlige pauser i arbeidet på det ordinære arbeidsstedet

er dekket av yrkesskadedekningen. Dette gjelder der hvor det er en viss naturlig tilknytning mellom aktiviteten – i dette tilfelle spisepausen – og arbeidstagers arbeid. I den konkrete vurderingen fant mindretallet at legen var i aktivt arbeid fra kl. 11.00, og at spisepausen kl. 12.15 før hun skulle reise inn til sykehuset etter pausen var så nær tilknyttet arbeidet at hun var "i arbeid" da skaden skjedde.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

En del beslutninger i aksjeselskap kreves at det utstedes kreditorvarsel. Skal man rekke å bli ferdig før årsskiftet, må man starte i god tid. Her er årets siste frister for å være sikret å være ferdig før årsskiftet. 

Det kan ha stor betydning om man får gjennomført en selskapsmessig beslutning før eller etter et årsskifte. Endrer man aksjekapitalen i et aksjeselskap, får den i forhold til selskapslovgivningen og skattelovgivningen virkning først når kapitalendringen er registrert i Brønnøysundregistrene.

Fusjoner og fisjoner får også først endelig virkning selskaps- og skattemessig fra registrering.

Det samme gjelder ved sletting av et selskap. Blir man forsinket slik at selskapet først slettes 2. januar, må man levere fulle skattepapirer for (minst) ett år til.

Fusjon, fisjon, kapitalnedsettelse og avvikling må du melde i to trinn – først melder du beslutningen, deretter gjennomføringen.

Et kreditorvarsel gir kreditorer en frist på 6 uker fra kunngjøring til å komme med mulige innsigelser til den meldte disposisjonen. I tillegg kommer det saksbehandlingstid både i Brønnøysundregistrene og hos den som har fattet beslutningen som skal meldes. Vår erfaring er at det siste i praksis ofte tar lengre tid enn man først legger opp til.

I år har Brønnøysundregistrene kunngjort følgende frister for å være sikret behandling før årsskiftet.

Meldinger som sendes digitalt

• Trinn 1: Beslutningsmelding må du sende innen 6. oktober.
• Trinn 2. Gjennomføringsmelding må du sende innen 1. desember

Meldinger som må sendes på papir

• Trinn 1: Beslutningsmelding må vi ha mottatt innen 1. oktober
• Trinn 2: Gjennomføringsmelding må vi ha mottatt innen 30. november

For øvrige meldinger, f.eks. melding om kapitalforhøyelse, er det ikke satt frist.

Men ut fra Brønnøysundregistrenes praksis i fjor, ble meldinger og kapitalforhøyelse som ble mottatt én dag etter fristen for gjennomføringsmelding av kapitalnedsettelse ikke registrert før årsskiftet. Så også for disse meldingene bør man være ute i god tid.

Vi bistår om du trenger flere opplysninger eller råd.

Jens I Kobro
jik@forsberglaw.no

Et aksjeselskap kan godt ha bare én aksjonær, og eneeieren kan også velge seg selv som enestyre. Dette kan imidlertid by på utfordringer ved beslutninger om transaksjoner mellom selskapet og aksjonæren.

Aksjeloven krever ikke mer enn ett styremedlem, og det er ikke noe til hinder for at det er eneaksjonæren som sitter i enestyret. Det kan utnevnes et varamedlem for styret, men dette er det ikke noe krav om. Selskapet må heller ikke ha en daglig leder, og styret, ved eneaksjonæren, vil da også være ansvarlig for den daglige driften i selskapet. Det vil si at en eneaksjonær i prinsippet vil kunne være ansvarlig for all beslutningstagning i selskapet alene. Utfordringen her oppstår i forbindelse med aksjelovens krav om styremedlemmenes habilitet i behandlingen av spørsmål som har særlig betydning for styremedlemmet eller nærstående. Hvis styremedlemmet har en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken, skal medlemmet avstå fra å delta i behandlingen.

En typisk situasjon hvor spørsmålet om habilitet kommer på spissen er der hvor en eneaksjonær som også er eneste styremedlem, ønsker å overdra en privateid gjenstand med virkelig verdi som er større enn 2,5 % av balansesummen i selskapets siste godkjente årsregnskap. I dette tilfellet må styret godkjenne avtalen og utarbeide en redegjørelse for avtalen og en erklæring om gitte forhold ved avtaleinngåelsen. Styremedlemmer som var inhabile ved styrets behandling av saken, kan imidlertid ikke signere eller datere disse dokumentene. Spørsmålet blir derfor hvordan man skal håndtere dette når styremedlemmet er inhabilt og ikke kan utstedte dokumentene, og det heller ikke er andre som kan påta seg disse oppgavene i selskapet.

Det er antatt i juridisk teori at inhabilitetsreglene ikke får anvendelse på transaksjoner mellom selskapet og aksjonæren i selskaper hvor enestyret også er eneeier. Andenæs legger til grunn at “inhabilitetsreglene må ses som en beskyttelse av aksjonærene, og kan ikke likestilles med lovens regler til beskyttelse av kreditorinteresser. Det er derfor ingen grunn til å anvende inhabilitetsreglene hvor hensynet til aksjonærinteressene ikke gjør seg gjeldende.” Aarbakke oppsummerer ved å gi uttrykk for at “synspunktet er at det i slike tilfeller ikke gjør seg gjeldende noen interessekonflikt mellom selskapet og den ene aksjeeieren.”

Inhabilitetsreglene skal beskytte aksjonærenes interesser. Kreditorenes interesser beskyttes gjennom reglene om styreansvar og kravet til egenkapitalen i selskapet. I de tilfellene der det er en eneaksjonær som sitter alene i styret, vil ikke styremedlemmets interesser og aksjonærenes interesser være i konflikt, nettopp fordi det er samme person som sitter i de to organene. Med andre ord er oppfatningen at en eneaksjonær som også er eneste styremedlem ikke vil være inhabil til å ta beslutninger i selskapet.

I selskaper med to eller noen få aksjonærer gjelder imidlertid habilitetsreglene, slik at man her må passe på at beslutninger ikke blir tatt med deltagelse av inhabile styremedlemmer.

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no

Nærings- og fiskeridepartementet har nettopp avsluttet en høring om forslag til ny forskrift om innsyn i aksjeeierboken, aksjeeierregisteret og forvalterregistrerte aksjer. Reglene ventes å tre i kraft fra 1. januar 2025.

Allmennaksjeselskaper må ha sine aksjer registrert hos en verdipapirsentral mens aksjeselskaper kan velge registrering i et aksjeeierregister i stedet for i selskapets egen aksjeeierbok. Alle har allerede rett til innsyn i aksjeeierboken i aksjeselskaper og i aksjeeierregisteret i verdipapirsentraler. Men innsyn i aksjeeierboken er i dag tungvint og reguleres av aksjelovens § 4-6 og en gammel forskrift fra 1976. Også rett til innsyn i aksjeeierregistre etter allmennaksjeloven eller aksjeloven er litt omstendelig. Dessuten vil den reelle eieren av aksjer registrert i et aksjeeierregister kunne være skjult bak en såkalt forvalter som står oppført som eier av de aksjene som forvaltes for den reelle eieren. Etter gjeldende regler kan ikke allmennheten kreve innsyn i hvem som er den reelle eier bak forvalterregistrerte aksjer.

Stortinget ønsker større åpenhet om hvem som eier aksjer i norske selskaper, og departementet har derfor fremmet et forslag som skal forenkle og utvide retten til innsyn. Den som ber om innsyn i aksjeeierboken eller aksjeeierregisteret, vil nå ha krav på at selskapet sender vedkommende en kopi av aksjeeierboken per e-post. Den som ber om innsyn, kan i stedet be om kopi via andre kanaler enn e-post, og selskapet kan bare nekte å etterkomme forespørsel hvis det foreligger saklig grunn. Bl.a. særlige kostnader og informasjonssikkerhetsrisiko kan utgjøre saklig grunn. Fristen for innsyn i aksjeeierboken er trer virkedager og for innsyn i aksjeeierregisteret er fristen én dag fra innsynskravet ble mottatt.

Rett til innsyn i hvem som eier forvalterregistrerte aksjer ble lovfestet i allmennaksjelovens § 4-5 i juni 2021, men vil ikke bli satt i kraft for den nye forskriften trer i kraft. Forslaget til forskrift gir enhver rett til å be selskapet om innsyn i hvem som er eiere av forvalterregistrerte aksjer. Selskapet skal da opplyse at det kan kreve å få dekket sine faktiske kostnader i forbindelse med innsynskravet, og at kostnadene kan bli betydelige. Dersom selskapet anslår at kostnadene vil overstige 30 000 kroner, skal selskapet også opplyse om dette og be om at den som ber om innsyn opprettholder kravet. Selskapet må gi innsyn i hvem som eier forvalterregistrerte aksjer innen fire uker fra selskapet mottok bekreftelse av at kravet om innsyn opprettholdes.

Selskapet må utarbeide en sammenstilt datert oversikt over hvem som er eier av forvalterregistrerte aksjer og hvor mange aksjer den enkelte eier på det tidspunkt selskapet selv har oppgitt ved innhenting av opplysningene fra forvalterne. HVIS selskapet når det mottar innsynskravet, allerede har en sammenstilt oversikt, skal selskapet opplyse om dette. I så fall kan den som ber om innsyn, kreve å få utlevert oversikten kostnadsfritt innen tre virkedager fra kravet fremsettes.

Dessuten skal selskaper som har forvalterregistrerte aksjer, minst én gang i året gjøre en oversikt over hvem som eier forvalterregistrerte aksjer i selskapet og hvor mange aksjer hver enkelt eier tilgjengelig for allmennheten.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Norske bokføringspliktige må i dag oppbevare regnskapsmateriale i Norge, med unntak for noen få land. Skattedirektoratet har sendt et forslag på høring om at slikt materiale skal kunne oppbevares i EØS-stater, Storbritannia og Sveits.

Etter de någjeldende reglene kan det gjøres unntak for oppbevaring i andre EØS-stater, men bare når Norge har inngått avtale med det aktuelle landet som sikrer norske skattemyndigheter tilgang til regnskapsinformasjonen for kontrollformål i oppbevaringstiden og slik oppbevaring ikke er til hinder for effektiv norsk politietterforskning.

Pr i dag er det bare Danmark, Finland, Island og Sverige vi har slike avtaler med. Det er dermed bare i disse landene det er tillatt å oppbevare regnskapsmateriale, og den bokføringspliktige må i tilfelle informere Skattedirektoratet om hvilket regnskapsmateriale som oppbevares i utlandet, hvor dette oppbevares og hvordan kontrollmyndighetene kan få adgang til materialet. Ønsker man å oppbevare regnskapsmateriale i andre land enn disse, må det søkes om dispensasjon fra Skattedirektoratet i hvert enkelt tilfelle.

Reglene strider mot rådsforordning (EU) 2018/1807 som ble implementert i EØS-avtalen i 2023. Stortinget har ikke tatt stilling til om forordningen skal implementeres i norsk rett ennå, men Skattedirektoratet har likevel nylig sendt på høring et forslag om å lempe på disse bestemmelsene.

Bakgrunnen for forslaget er at stadig flere regnskapsprogrammer baserer seg på internettløsninger der regnskapsmaterialet blir oppbevart på ekstern server. Bokføringslovens regler om oppbevaring av regnskapsmateriale er til hinder for å velge regnskapsløsninger hvor lagring av regnskapsmateriale finner sted i land utenfor Norden, med mindre det er søkt om og innvilget dispensasjon.

Forslaget innebærer at elektronisk regnskapsmateriale skal kunne oppbevares i hele EØS-området og i Storbritannia og Sveits uten forutgående søknad. Det vil være en forutsetning at det er elektronisk tilgang til regnskapsmaterialet i Norge til enhver tid og at det gis opplysninger til Skatteetaten om oppbevaringen i utlandet. I tillegg skal det fortsatt være mulig å innvilge dispensasjon til å oppbevare regnskapsmateriale i andre land etter søknad.

Skattedirektoratet foreslår også at det særskilte kravet i bokføringsforskriftens § 5-3-15 om at kassasystemet i sin helhet må befinne seg i Norge, blir erstattet av et krav om at kassasystemet må være tilgjengelig i Norge.

Forslaget innebærer at endringen skal iverksettes uavhengig av Stortingets behandling av EU-direktivet og med virkning fra forskriftsdatoen. Høringsfristen utløper 9. desember 2024.

Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

I en sak for Hålogaland lagmannsrett (LH-2023-49804) hevdet entreprenøren at byggherrens innsigelser og motkrav mot sluttoppgjør var fremsatt for sent krav sendt pr. e-post ikke var fremsatt "skriftlig". Entreprenøren fikk ikke medhold.

Saken gjaldt krav om sluttoppgjør og krav om dagmulkt etter bygging av to vannkraftverk og overføringskabel mellom kraftverkene. Avtalen mellom kraftverket og entreprenøren var basert på NS 8405. Etter oppstart av entreprisen ble det oppdaget at den ene kraftstasjonen måtte omprosjekteres. Dette medførte at flere milepæler ikke ble nådd. Kraftverket fremsatte krav om dagmulkt som følge av fristoverskridelse. Entreprenøren på sin side fremholdt at fristene var blitt forskjøvet fordi avtalt fremdriftsplan var endret, og at kraftverkets innsigelser til sluttoppgjøret var bortfalt som følge av formelle feil.

Hovedspørsmålene i saken knyttet til den påståtte formalfeilen var for det første om kommunikasjon via e-post oppfylte kravet om «skriftlig» kommunikasjon etter NS 8405. Det følger av NS 8405 at elektronisk kommunikasjon bare regnes som "skriftlig" hvis det er avtalt mellom partene. For det andre var det spørsmål om avtalt bruk av prosjekthotellet Interaxo innebar at innsigelser mot sluttoppgjøret ikke kunne gis ved e-post.

Entreprenøren mente at det ikke var inngått noen avtale om at e-post tilfredsstilte kravet om skriftlighet. Retten var ikke enig dette og viste til at det skal «lite til av konkrete holdepunkter før man må anse partene for å ha avtalt at elektronisk kommunikasjon skal regnes som skriftlig». Retten begrunnet dette med at den signerte versjonen av NS 8405 ble utgitt i 2008 hvor bruk av elektronisk kommunikasjon var forholdsvis nytt, mens det i dag nærmest er enerådende. Konkret la retten vekt på at begge parters representantene var oppgitt med e-postadresser i avtalen, og at partene hadde avtalt at all skriftlig kommunikasjon skulle foregå via byggherrens elektroniske prosjekthotell Interaxo. Retten mente dette ga tilstrekkelige holdepunkter for å konkludere med at partene hadde avtalt at elektronisk kommunikasjon var å anse som «skriftlig».

Det neste spørsmålet var om innsigelsene var fremmet for sent som følge av at kommunikasjonen ikke skjedde på prosjekthotellet slik som avtalt. Retten mente dette var avhengig av om prosjektplattformen bare var ment å gjelde for kommunikasjon i utførelsesfasen, eller om kommunikasjonen om sluttoppgjøret også måtte sendes via plattformen for å være gyldig. Retten fant at mellom profesjonelle parter er adgangen til å avtale bortfall av rettigheter vid, og at det skal mye til for å innfortolke krav som ikke kommer frem av kontraktens ordlyd. Retten vurderte ordlyden, men mente den ikke ga noen avklaring.

Retten fant at kommunikasjon med e-post utenom prosjekthotellet i sluttoppgjørsfasen var gyldig kommunikasjon. Dokumentene lagret i prosjekthotellet var kun dokumenter tilknyttet utførelsesfasen, og mappestrukturen i datarommet la ikke opp til at dokumenter knyttet til sluttoppgjøret skulle lastet opp i prosjekthotellet. Partenes bruk av prosjekthotellet var knyttet til spørsmål om administrative og fremdriftsrelaterte spørsmål, og partene hadde hatt omfattende kommunikasjon utenfor prosjekthotellet. Partene hadde blant annet inngått tre forskjellige avtaler som ikke var lastet opp i prosjekthotellet og det var ikke omtvistet at disse var gyldige. Lagmannsretten fant derfor at det ikke var en forutsetning for fristavbrytende kommunikasjon at byggherrens innsigelser til sluttoppgjøret ble fremsatt i prosjekthotellet.

Dommen viser at når retten vurderer hva partene har avtalt, legger den vekt på hvordan avtalen er praktisert der ordlyden er uklar. Dommen fastslår også at det er en lav terskel for at det er inngått avtale om bruk av elektronisk kommunikasjon som tilfredsstiller kravet om skriftlighet etter NS 8405. Kraftverket fikk for øvrig bare delvis medhold i kravet om dagmulkt.

Dag Thorstensen
dt@forsberglaw.no

Regjeringen foreslår at det skal bli forbudt å markedsføre usunn mat til barn og unge. Forslag er nå på høring med frist for uttalelse til 22. november 2024.

Dersom forskriften vedtas, vil det ikke lenger være tillatt å markedsføre en rekke matvarer til barn og unge under 18 år. Forskriften vil inneholde en liste over varer som er omfattet. Listen vil inkludere bl.a. alle sjokolade- og sukkervarer, kjeks og kaker, is, energidrikker og brus. Ulike fast food-produkter vil også omfattes etter en vurdering av produktets næringsinnhold.

Markedsføringsforbudet innebærer at de aktuelle varene ikke kan markedsføres mot barn. Flere typiske markedsføringssituasjoner er nevnt i forskriften. Disse omfatter kinoreklamer på alle filmer rettet mot barn under 13 år og som starter før kl. 18.30, alle former for konkurranse med aldersgrense under 18 år, utdeling av smaks- og vareprøver og spesialutstillinger som ved bruk av f.eks. figurer, språk og farger «kan appellere til barn». Også andre markedsføringssituasjoner vil kunne være omfattet etter en vurdering av hvordan markedsføringen retter seg mot barn.

Forbudet vil ikke kunne unngås ved at det i markedsføringen oppfordres til at voksne kjøper varene.

Som konsekvens av forbudet vil det bl.a. ikke vil være tillatt å dele ut smaksprøver på de aktuelle varene på f.eks. idrettsarrangementer for barn, og sponsing av arrangementer for barn vil ikke være tillatt utover å vise frem sponsorens navn og logo. Det er også verdt å merke seg at forbudet også knytter seg mot emballasjen og innpakningen av varen. Emballasjen skal ikke inneholder «lokkeeffekter» som oppfordrer barn til å kjøpe varen.

Forskriften vil også inneholde et forbud som knytter seg til hvor de aktuelle varene kan plasseres på et utsalgssted. Usunne varer skal ikke plasseres i tilknytning til produkter og tjenester som appellerer til barn og unge, slik som leker, barnebøker og spill. I praksis innebærer dette at salg av usunne matvarer i lekebutikker blir forbudt. Ulike butikker som ikke bare eller primært retter seg mot barn og unge, vil også måtte tenke nøye gjennom hvor varer omfattet av forskriften passeres i lokalet slik at de usunne varene ikke plasseres i «barneavdelingen» i lokalet.

Forskriften skal følges opp av Helsedirektoratet. Overtredelse av forskriften skal kunne straffes med gebyr på inntil 4 % av virksomhetens årsomsetning eller 50 ganger Folketrygdens grunnbeløp (p.t. ca. kr 6,2 millioner).

Forslaget fremmes etter oppfordring fra Stortinget, og følger opp anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon. Formålet med forbudet er å redusere inntaket av usunn mat og på den måten redusere risikoen for kostholdsrelaterte sykdommer. I høringsnotatet kommer det frem at markedsføring av usunne matvarer bare er ett av mange elementer som styrer barn og unges kosthold, og at de tiltenkte virkningene av forbudet derfor er usikre.

Likevel er forbudene tydelige og vil legge strenge begrensninger både på produsentene og utsalgsstedene. Produsenter av og utsalgssteder som selger varer som nevnt i forskriften gjør derfor klokt i å sette seg inn i forslaget.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Høyesterett tok nylig stilling til om arbeidsgiver plikter å tilby annet passende arbeid når oppsigelsen skyldes forhold på arbeidstagers side. Arbeidsgiver kan ha en slik plikt, men bare i begrenset grad og i særlige situasjoner.

Arbeidstager hadde vært ansatt i Oslo kommune fra 2004, først som ufaglært ekstravakt og vikar i hjemmetjenesten, deretter som fast ansatt som ufaglært i hjemmetjenesten fra 2010. Vedkommende fikk autorisasjon som helsefagarbeider i desember 2016, og fast stilling som helsefagarbeider fra juli 2017. Statens helsetilsyn fratok arbeidstager autorisasjonen som helsefagarbeider i april 2022 grunnet manglende faglig innsikt, og arbeidstager ble på bakgrunn av dette sagt opp som helsefagarbeider 25. mai 2022.

Etter arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å omplassere arbeidstager ved nedbemanning dersom det er en passende ledig stilling eller udekket arbeidsbehov. Høyesterett mener at det ikke er grunnlag for å anvende denne regelen tilsvarende ved oppsigelse grunnet arbeidstagers forhold. Situasjonene – nedbemanning og oppsigelse grunnet arbeidstagers forhold – er for ulike.

Høyesterett la likevel til grunn at det kan utledes en plikt til å tilby annet passende arbeid av det alminnelige saklighetskravet i arbeidsforhold og plikten til å foreta en avveining av arbeidstagers og arbeidsgivers interesser. Denne plikten er begrenset og situasjonsbestemt. Derfor må det foretas en konkret vurdering av forholdene i den aktuelle saken og en avveining av partenes interesser. Ifølge Høyesterett skal det en del til før oppsigelse blir en uforholdsmessig streng reaksjon fordi det ikke er tilbudt en annen stilling.

Når det gjelder rekkevidden av plikten til å tilby annet passende arbeid, tar Høyesterett for seg tre momenter som må være til stede for at plikten skal oppstå. For det første vil arbeidsgivers interesse i at arbeidsforholdet avsluttes kunne være til hinder for at det er aktuelt å tilby annen stilling. Det vil derfor i hovedsak være aktuelt å tilby en annen stilling i de tilfeller der arbeidstager ikke kan bebreides for årsaken til oppsigelsen. For det andre må det være en forutsetning for å tilby en annen stilling at arbeidstagers interesse i å fortsette i virksomheten er særlig sterk. Disse sosiale forholdene, som alder eller muligheten for å få nytt arbeid, tillegges imidlertid mindre vekt ved oppsigelse som er grunnet arbeidstagers forhold enn der arbeidstager ikke kan bebreides. For det tredje må det finnes en annen passende stilling i virksomheten som er ledig.

I denne saken var det klart at arbeidstagers personlige interesser av å fortsette i virksomheten var av særlig styrke. Men arbeidstagers arbeidsprestasjoner gjorde at vedkommende ikke var egnet til andre oppgaver innen helsetjenesten, og kommunen hadde foretatt rimelige undersøkelser av om det var andre passende stillinger som var ledige uten hell. Samlet sett var oppsigelsen derfor ikke en uforholdsmessig streng reaksjon. Høyesterett konkluderte derfor med at oppsigelsen var saklig og derfor gyldig.

Dommen kan leses i sin helhet her: Norges Høyesterett - Dom: HR-2024-1188-A - Lovdata

Kirsti Marthinsen
praktikant@forsberglaw.no 

Fra 1. juli 2024 trådte det i kraft en endring i stiftelsesloven. Stiftelsens navn må inneholde ordet «stiftelse» eller «STI».

Tidligere var det ikke noe krav til hvordan navnet til stiftelser skulle utformes.

Det er i dag registrert vel 6 200 stiftelser i Stiftelsesregisteret. Av disse er det ca 3 000 stiftelser som inneholder ordet «stiftelse», ca. 1 000 inneholder ordet «fond» og ca. 1 400 ordet «legat». Det er da omtrent 1 000 stiftelsene som ikke har noen betegnelse i navnet som viser at de er stiftelser. Stiftelser som er registrert i Enhetsregistret, får likevel alltid som organisasjonsform tilføyd betegnelsen stiftelse eller STI selv om det ikke fremgår av navnet.

Fra 1. juli 2024 ble det innført et nytt krav til navnet til alminnelig stiftelser og næringsdrivende stiftelser. Etter den nye bestemmelsen i stiftelsesloven § 10, tredje ledd skal alle stiftelser inneholde ordet «stiftelse» eller forkortelsen STI i navnet. Stiftelsene står fritt i å utforme navnet så lenge ordet stiftelse er en del av det navnet som ønskes registrert, enten ordet står først (Stiftelsen X), er integrert (Xstiftelsen) eller står bakerst (X stiftelse) i navnet.

De nynorske betegnelsene stifting og stiftinga kan også brukes.

Bakgrunnen for endringen er at andre skal få informasjon om at enheten har organisasjonsformen stiftelse, at den er registrert i Stiftelsesregisteret og er underlagt tilsyn og kontroll av Stiftelsestilsynet.

Da loven trådte i kraft, vil stiftelser som hverken inneholder ordet stiftelse eller forkortelsen STI, få forkortelsen STI maskinelt lagt til bakerst i navnet. Stiftelser som får STI maskinelt lagt til bakerst, kan selv velge å endre sitt navn ved å innta ordet stiftelse i stedet for betegnelsen STI. Endring av navnet krever vedtektsendring. I § 45 er det gjort en tilføyelse slik at en endring som bare går ut på å bringe vedtektene i overensstemmelse med kravene i § 10, tredje ledd kan vedtas av styret. Det forenkler prosessen noe, men fortsatt må vedtektsendringen formelt godkjennes av Stiftelsestilsynet. Ved søknaden til Stiftelsestilsynet skal det legges ved nødvendig dokumentasjon.

De nye vedtektene i kraft fra tidspunktet Stiftelsestilsynet godkjenner vedtaket. De nye vedtektene blir registrert i Stiftelsesregisteret.

Jens I Kobro
jik@forsberglaw.no