Tilbake

Nyhetsbrev nr. 2 / 2016

I statsbudsjettet for 2017 kommer Regjeringen småsparerne i møte med et forslag om aksjesparekonto for børsnoterte aksjer som gjør det mulig å reinvestere aksjegevinster uten beskatning, men skjerper beskatningen i finanssektoren.

Ikke uventet inneholder forslaget en oppfølgning av skatteforliket som innebærer at skattesatsen på alminnelig inntekt (nettoinntekt) på sikt skal reduseres til 23 % for å bedre konkurransesituasjonen samtidig som samlet skattenivå på selskaps- og eierinntekter skal holdes på dagens nivå. I første omgang settes skattesatsen på alminnelig inntekt ned fra 25 til 24 %.
​
Dette innebærer en skatteskjerpelse på eierinntekter (f.eks.utbytte og aksjegevinster) ved at slike inntekter skal oppjusteres med en faktor på 1,24 ved beskatning (faktoren er 1,15 i 2016). Det er samtidig et ørlite plaster på såret at skjermingsfradraget (som skal sikre at den avkastningen skattyteren alternativt kunne oppnådd på bankinnskudd unntas fra ekstrabeskatning) er foreslått økt med 0,5 prosentpoeng.
​
Regjeringen foreslår at småsparere skal kunne opprette en aksjesparekonto for børsnoterte aksjer som gjør det mulig å reinvestere aksjegevinster uten beskatning. Først når gevinsten tas ut av aksjesparekontoen vil det påløpe skatt på denne. Aksjetap kommer ikke til fradrag før kontoen gjøres opp. Aksjeutbytter vil imidlertid fortsatt være skattepliktig det år de mottas selv om gevinsten er unntatt fra beskatning dette året. Ordningen foreslås innført for å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter.
​
Regjeringen har foreslått lettelser i formuesbeskatningen ved å innføre en rabatt på verdsettelsen av aksjer og selskapsandeler på 10 % i 2017 og 20 % i 2018. Samtidig skjer det en skjerpelse av beskatningen av sekundærboliger og næringseiendom ved at gjeldsfradraget knyttet til slike eiendeler skal reduseres med 20 % etter en sjablongmessig beregning.
​
Det skal også innføres en mulighet for betalingsutsettelse for formuesskatt som stammer fra virksomheter som går med underskudd. Utsettelsesordningen er ment som en midlertidig likviditetshjelp for virksomheter som går med underskudd og skal innføres med virkning allerede for siste forskuddsskattetermin i 2016 (15. november). Utsettelsen kan imidlertid bli kostbar ettersom forslaget innebærer at det skal beregnes en rente på 5%.
​
Videre er det fremmet forslag om skjerpet beskatning av finanssektoren ved at det innføres 5 % finansskatt på lønnskostnader og ved at skattesatsen på alminnelig inntekt fortsatt skal være 25 %.
​
Muligheten til 10 % ekstra startavskrivninger for maskiner, inventar mv (saldogruppe d), som ble innført i 2014, foreslås nå avskaffet. Som motvekt til forslaget om økt avgift på diesel og bensin, foreslås avskrivningssatsen på lastebiler og busser økt med 2 % til 24 %, mens satsen for, varebiler og drosjer økes med 4 % slik at avskrivningssatsen for samtlige driftsmidler i saldogruppe c blir 24 %.

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no
​
Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

Overraskende nok var flere tidligere varslede endringer av skattereglene ikke med i forslaget til statsbudsjett. Dermed er det grunn til å vente endringer i nær fremtid på bl.a. følgende områder:

Naturalytelser
Arbeidstagere mottar i stor utstrekning ytelser som består av annet enn lønn, som f.eks. fri telefon og firmabil. Reglene om beskatning av slike ytelser er modne for revisjon, og Finansdepartementet har derfor bedt Skattedirektoratet om å se nærmere på reglene. Direktoratet skal fremlegge et høringsnotat om dette i løpet av høsten 2016.

​Lovfesting av gjennomskjæringsbestemmelser
Skattemyndighetene kan velge å se bort fra eller sette til side ellers lovlige disposisjoner som er illojale mot skattesystemet. Reglene er utviklet gjennom langvarig rettspraksis og er ikke lovfestet. Departementet arbeider nå med å lovfeste bestemmelser på dette området med basis i et forslag utarbeidet av professor Fredrik Zimmer. Utgangspunktet er at de nye reglene skal samsvare med etablert praksis, men Zimmers forslag inneholder elementer som innebærer en risiko for at disposisjoner som i dag er akseptable, vil kunne rammes av de nye bestemmelsene.

​Tilbakebetaling av innbetalt kapital
Etter dagens regler kan aksjonærer skattefritt få tilbakebetalt kapital som tidligere er innbetalt på deres aksjer uavhengig av om innbetalingen er skjedd før eller i deres eiertid. Slik tilbakebetaling medfører at inngangsverdi og skjermingsgrunnlag reduseres tilsvarende. Tilbakebetaling er skattefri selv om den innebærer at inngangsverdien blir negativ. Tilbakebetaling fremstår derfor som et gunstig alternativ til skattepliktig utbytte, og Finansdepartementet har varslet en gjennomgåelse av reglene.

​Kildeskatt på renter og royalties
Skattemyndighetene i OECD-landene arbeider for tiden med ulike tiltak for å hindre at multinasjonale selskaper gjennom rentebærende lån og lisensavtaler flytter overskudd fra land med høy beskatning til land med lavere beskatning. I denne sammenheng har Finansdepartementet tatt til orde for å innføre kildeskatt i Norge på rente- og lisensbetalinger (royalties) fra norske selskaper til mottagere hjemmehørende i andre land. Slike regler har vi i dag for aksjeutbytte. Problemet er imidlertid at Norge har inngått en rekke skatteavtaler med andre nasjoner som ikke åpner for slike bestemmelser ut over dagens kildeskatt på utbytte.

Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no

Høyesterett fant nylig at overdragelse av en langsiktig kontrakt med store leieforpliktelser til et underkapitalisert aksjeselskap var uaktsomt.

Bakgrunnen var at en gårdbruker ved Lysefjorden inngikk en avtale med et ektepar som blant annet drev eiendomsutvikling innen hotell- og reiselivsbransjen om utvikling av naboeiendommen til gårdbrukeren. Eiendommen som skulle kjøpes av gårdbrukeren og utvikles av ekteparet, var et nedlagt gårdsbruk med et forfallent våningshus fra 1790.

​Ekteparet skulle restaurere våningshuset og andre bygninger og leie eiendommen i 30 år for en årlig leie på fire prosent av kjøpesummen. De kunne sette opp ytterligere småhytter og tilbygg i forbindelse med etablering av det planlagte reiselivssenteret på eiendommen, og de skulle få alle inntekter ved drift og utleie av eiendommen. Gårdbrukeren skulle medvirke hvis ekteparet søkte tilskudd til gjenoppbyggingen fra det offentlige eller andre. Ekteparet kunne etter avtalen overdra kontrakten til et aksjeselskap, og gårdbrukeren kunne i så fall kreve bankgaranti for den løpende årsleien.

​Etter at gårdbrukeren hadde kjøpt eiendommen, ble det satt opp et budsjett for utvikling av eiendommen på ca. 27 millioner. Ca. 20 millioner av dette skulle komme gjennom offentlige støtteordninger og sponsormidler, mens lånebehovet kalt “udekket/egenfinansiering” utgjorde 5,3 millioner. Ved full antikvarisk rehabilitering av våningshuset ble finansieringsbehovet imidlertid anslått til 35 – 40 millioner kroner.

​Ekteparet overdro kontrakten med gårdbrukeren til et nystiftet aksjeselskap med mannen som eneaksjonær og den daværende minstekapitalen på kr. 100 000. Det viste seg raskt at det var helt urealistisk å oppnå annet enn mindre beløp i støtte fra det offentlige, og sponsormidler uteble helt. I tillegg til aksjekapitalen ble selskapet kapitalisert med lån på kr. 820 000 fra ekteparet. Før stiftelse pådro ekteparet gjeld i selskapets navn bl.a. i form av arkitektutgifter. Påløpne utgifter ble ikke tatt med i selskapets åpningsbalanse. Det ble heller ikke forpliktelsene i kontrakten, som i realiteten hadde negativ verdi for selskapet. Overføringen av kontrakten innebar dermed en overføring av verdier til aksjonærene som skulle ha vært behandlet etter aksjelovens regler om utbytte. Heller ikke reglene om redegjørelse for verdien av innskuddet i forbindelse med stiftelsen ble fulgt.

​Selskapet klarte ikke å betale leien og andre utgifter og gikk etterhvert konkurs. Gårdbrukeren saksøkte ekteparet med krav om erstatning. Tingretten og lagmannsretten frifant ekteparet. Flertallet i Høyesterett (3 – 2) fant derimot at selv om ekteparet etter avtalen hadde rett til å overdra den til et aksjeselskap, ga ikke dette rett til å overdra kontrakten til et selskap i strid med aksjelovens regel om at et selskaps egenkapital skal være forsvarlig ut fra virksomhetens risiko og omfang. Det var uaktsomt av ektemannen som styreleder og hans kone som medvirker å pådra selskapet slike forpliktelser gitt de løse og hypotetiske planene for finansiering. Gårdbrukeren ble påført et potensielt tap som følge av underkapitaliseringen. Ektemannen var også ansvarlig i egenskap av aksjonær.

​Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig avsagt en dom som gjør det vanskeligere for ufrivillig deltidsansatte å få fulltidsstilling. En arbeidstager ansatt i 75 % stilling hadde ikke fortrinnsrett til deler av en ny stilling som arbeidsgiver lyste ut.

Arbeidstager var ansatt som spesialsykepleier i Oslo kommune. Da kommunen skulle utlyse ny 75 % stilling, krevde arbeidstager fortrinnsrett til deler av stillingen slik at hun ville oppnå full stilling. Også en annen arbeidstager hadde gitt uttrykk for at hun ønsket å øke sin stilling fra 75 til 100 %.

​Arbeidsmiljøloven § 14-3 gir deltidsansatte fortrinnsrett til ny stilling fremfor eksterne søkere. Arbeidstager må videre være kvalifisert for stillingen, og fortrinnsretten må ikke medføre vesentlige ulemper for arbeidsgiver.

​Oslo kommune etterkom ikke arbeidstagers ønske, og begrunnet dette med at en reststilling på bare 25 % ville være vanskelig å besette. Arbeidstager brakte saken inn for Tvisteløsningsnemnda, som ga arbeidstager medhold. Da saken ble brakt inn for domstolene, kom også tingretten og lagmannsretten til samme resultat. Høyesterett var derimot av en mening og fastslo at arbeidstager ikke hadde fortrinnsrett.

​Høyesteretts dom er avsagt under dissens, og det er fire ulike og til dels kryssende vota i dommen. Det sentrale for denne artikkelen er at et flertall på tre dommere fant at fortrinnsrettsbestemmelsen i arbeidsmiljølovens § 14-3 ikke kom til anvendelse. Etter flertallets oppfatning kommer bestemmelsen bare til anvendelse når arbeidstager kan og vil fylle hele den utlyste stillingen. I den aktuelle saken hvor arbeidstager allerede hadde en 75 % stilling og dermed bare kunne tre inn i deler av den nye stillingen, hadde arbeidstager ingen fortrinnsrett.

​For flertallet var der derfor ikke nødvendig å ta stilling til om fortrinnsrett ville medføre vesentlige ulemper for arbeidsgiver. Det er imidlertid verdt å merke seg at de to dommerne i mindretallet kom til at ulempene ved fortrinnsrett i den aktuelle saken var vesentlige for arbeidsgiver da reststillingen ble liten og vanskelig å besette.

​Flertallets vurdering av at § 14-3 i det hele tatt ikke kommer til anvendelse når deltidsansatte ønsker å tre inn i deler av en ny stilling, brøt med en ca. 10 år lang praksis i Tvisteløsningsnemnda. Tvisteløsningsnemnda har innrettet seg etter Høyesteretts dom, og har siden dommen ble avsagt, avgjort minst tre saker hvor flertallets syn er lag til grunn.

​Da mange som jobber ufrivillig deltid, gjerne har stillinger på over 50 % samtidig som mange nye stillinger som lyses ut er på over 50 %, er resultatet av dommen at det er blitt vanskeligere for deltidsansatte å oppnå full stilling.

​Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Hydro kom seg ikke ut av sin kontraktsbaserte plikt til å levere konsesjonskraft til Hordaland og Rogaland. Skade på stålrør på grunn av vanntrykk i fjellet var ikke force majeure.

Høyesteretts dom gjaldt et krav om erstatning fra Hordaland og Rogaland fylkeskommuner for tap som følge av manglende levering av konsesjonskraft. Leveringsstansen på 10 måneder skyldtes skade på et stålrør i vanntilførselen til kraftverket. Vanntilførselen gikk gjennom en høytrykkssjakt i 45 graders vinkel fra starten 380 meter over havet og ned til nivået for turbinene på 68 meter. Den øverste del av sjakten var en betongfôret kanal med diameter fire meter før den gikk over i et 288 meter langt stålrør med diameter 3,5 meter.

​Stålrøret var dimensjonert for å tåle et vanntrykk fra fjellet rundt røret tilsvarende 100 meters vannhøyde. Det var på det rene at dette var ansett for å være tilstrekkelig etter den kunnskapen som forelå da kraftverket ble bygd i 1963. Likevel ble det lagt til grunn som overveiende sannsynlig at skaden på stålrøret skyldtes at trykket på røret var høyere enn det røret var dimensjonert for.

​Hydro anførte at de hadde opptrådt forsvarlig ved byggingen av kraftanlegget, og at det høye vanntrykket som forårsaket rørledningens sammenbrudd, var en ytre og overraskende hendelse. Hydro hevdet derfor at de var fri for ansvar for brudd på leveringsplikten på grunn av force majeure.

​Høyesterett fastla først det generelle innholdet i force majeure-begrepet før de deretter gikk inn på en konkret vurdering av sakens faktiske hendelser. Det er akseptert i juridisk teori og rettspraksis at en ekstraordinær, utenfrakommende og upåregnelig hendelse kan frita en part for erstatningsansvar ved mislighold av en avtale. Videre er det vilkår at hendelsen ligger utenfor det en avtalepart objektivt sett kan kontrollere. Naturkatastrofer, krig og landsomfattende streiker er blant de klassiske eksemplene på force majeure-hendelser som anses å være utenfor en parts kontroll.

​I denne saken var det ikke snakk en typisk force majeure-hendelse. Stålrøret til Hydros kraftverk var dimensjonert for et vanntrykk på 100 høydemeter, mens det samlede fallet i sjakten var på 312 høydemeter kunne medføre høyere trykk. Selv om Høyesterett var enig i at dimensjoneringen var fullt ut forsvarlig ut fra kunnskapen på det aktuelle tidspunktet, så var feildimensjoneringen objektivt sett innenfor det Hydro kunne kontrollere. Hendelsen var altså ikke noe som kan sies å komme utenfra, men kunne ha blitt unngått dersom Hydro hadde lagt inn en trygghetsmargin ved dimensjoneringen i tilfeller av uventet høyt vanntrykk. Hydro måtte derfor betale erstatning til Hordaland og Rogaland fylkeskommuner.

​Mia Hoff
Praktikant@forsberglaw.no