Tilbake

Nyhetsbrev nr. 2 / 2010

Taxi 2 ble nylig tilkjent 15,7 millioner i erstatning fra Oslo kommune. Oslo kommunes langvarige diskriminering av Taxi 2 ble ikke akseptert av tingretten.

Advokat Thor Christian Moen i Advokatfirmaet Forsberg, som førte saken for Taxi 2, er fornøyd med utfallet.

– Dommen viser at det kan få konsekvenser når kommunen ikke følger forvaltningslovens regler om saksbehandling, sier Moen. – Kommunens ansatte var inhabile til å treffe de aktuelle avgjørelsene, og det ble også begått vesentlige feil ved forståelsen av forvaltningsloven og kontraktsrettslige forhold mellom næringsdrivende.

Når det gjelder inhabiliteten, knyttet denne seg til at Taxi 2 i 2005 ble fratatt et betydelig antall drosjeløyver, som så ble gitt videre til det nyopprettede City Taxi. Her fant retten at det forelå vel nære forbindelser mellom eieren av City Taxi og en sentral person i kommunen. Uten disse kontaktene ville det ikke blitt opprettet noen ny sentral og Taxi 2 ville beholdt løyver og inntektene av disse. Videre fant retten at kommunen endret reglene for overgang mellom drosjesentralene for å sikre at den nye sentralen kunne overta ytterligere løyver. Retten aksepterte ikke at kommunens ansatte ga konsesjoner til sine venner eller at de endret regelverket til glede for de samme bekjente.

Det andre hovedspørsmålet knyttet seg til at kommunen våren 2009 gav en rekke løyvehavere rett til å bytte sentral fra Taxi 2 til andre sentraler. For å sikre en viss kontinuitet hos sentralene kan løyvehavere i utgangspunktet bare bytte sentral hvert annet år. Dersom sentralen vesentlig misligholder sine forpliktelser overfor løyvehaveren, kan det likevel gis overgang tidligere.

Løyvehaverne hevdet overfor kommunen at sentralen misligholdte sin plikt til å betale ut penger fra kredittkjøring (kjøring på kredittkort der oppgjør går via sentralen), mens sentralen mente at det ikke forelå noen forfalt gjeld. Kommunen fant at dette ga løyvehaverne rett til overgang uten å sjekke med Taxi 2 om det faktisk forelå noe slikt mislighold.

– Vårt syn var at kommunen ikke kunne fravike det kontradiktoriske prinsipp, og at begge parter i konflikten måtte høres før kommunen fattet en avgjørelse. Retten var enig i vårt syn og dømte kommunen til erstatning, sier Moen. Han påpeker også at retten syntes det var pussig at kommunen i sin saksbehandling viste til bruddstykker av avtaleverket som forelå mellom partene uten å ta hensyn til helheten i dette.

Saken er ikke rettskraftig og det gjenstår derfor å se om kommunen anker.

Forslaget til nye regler om konkurranse-, kunde- og ikke-rekrutteringsklausuler har vært ute på høring. Blir forslaget vedtatt, må arbeidsgiver ha særlig grunn for å avtale konkurranse- eller kunderekrutteringsklausuler og betale kompensasjon hvis de ønsker å bruke klausulen.

Arbeidsgivere bør merke seg at de nye reglene vil gjelde også for gamle avtaler om konkurranseklausuler og kundeklausuler etter en overgangsperiode på ett år. I tillegg til at eventuelle nye avtaler om konkurranseklausuler bør inngås etter de nye reglene, bør arbeidsgivere derfor gjennomgå eksisterende konkurranseklausuler med tanke på å tilpasse dem til de nye reglene.

De nåværende reglene om konkurranseklausuler i avtalelovens § 38 er skjønnsmessige og lite forutberegnelige. Det gjelder ingen uttrykkelige grenser for hvor lenge en slik klausul kan gjøres gjeldende, og det er ikke noe uttrykkelig krav om kompensasjon til arbeidstager, mens både lengden av klausulen og eventuelt vederlag til arbeidstager har betydning for om klausulen vil bli godtatt.

I tillegg til at det må foreligge særlige grunner må arbeidsgiver etter lovforslaget gi arbeidstager en skriftlig redegjørelse innen to uker etter oppsigelsen for hvorfor det foreligger særlige grunner hvis han ønsker å benytte konkurranseklausulen. En viktig endring er det også at arbeidstager vil ha et ubetinget krav på kompensasjon dersom en konkurranse- eller kundeklausul gjøres gjeldende. Det foreslås også en maksimumsgrense på ett års varighet av konkurranse- og avtaleklausuler.

Når det gjelder krav på kompensasjon, vil arbeidstager etter forslaget ha krav på 50 % av lønnen ved oppsigelsen dersom en konkurranseklausul har en varighet på inntil seks måneder. Varer konkurranseklausulen i mer enn seks måneder, skal kompensasjonen utgjøre 100 % av lønnen ved oppsigelsen. Den høye kompensasjonen skal bidra til at arbeidsgiver mer nøye vurderer behovet for å gjøre konkurranse- og kundeklausuler gjeldende.

Ved avgjørelsen av om det foreligger særlige grunner, skal det legges vekt på arbeidsgivers nødvendige behov for vern mot konkurranse, arbeidstagers stilling, lengden på arbeidsforholdet og konsekvensen for arbeidstager av at en konkurranse- eller kundeklausul gjøres gjeldende. Andre momenter enn dette skal etter forslaget ikke være relevante. Hensikten er at det skal fremgå klarere enn før når en konkurranse- eller kundeklausul kan gjøres gjeldende.

I praksis er det nok likevel mulig at domstolenes vurdering av om det foreligger særlige grunner, ikke blir så veldig forskjellig fra vurderingen av om en konkurranseklausul er nødvendig etter de nåværende reglene. I begge tilfeller vil avgjørelsen hovedsakelig bli truffet etter en avveining av hensynet til arbeidsgivers behov for vernet mot konkurranse og hensynet til arbeidstagers mulighet for å forsørge seg og sin familie.

Følgen av at vilkårene for konkurranse- og kundeklausuler ikke oppfyller lovens vilkår, er at hele klausulen settes til side som ugyldig. Det vil ikke lenger være mulig å foreta en reduksjon av konkurranseklausulens lengde slik at klausulen likevel blir gyldig. Dette legger et sterkt press på arbeidsgiver til å forsikre seg om at avtaler om konkurranse- og kundeklausuler utformes på en lovlig måte.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Krav fra EU kan medføre alkoholreklame i TV-sendinger rettet mot Norge. Norge må sannsynligvis godta EU-direktivet om audiovisuelle medietjenester.

Direktivet om audiovisuelle medietjenester ble vedtatt i EU i 2007. Direktivet er relevant også for EØS-avtalen og må derfor implementeres i norsk rett. Norge har imidlertid ønsket særlige unntak, og implementeringen har derfor tatt tid. Årsaken til at norske myndigheter ønsker å gjøre unntak, er bl.a. at direktivet åpner for alkoholreklame.

Også i dag er norsk rett på dette området regulert av EU- og EØS-rett. Det gjeldende TV-direktivet gir mulighet for Norge til å legge restriksjoner på sendinger fra andre land som er direkte rettet mot et norsk publikum, og hvor innholdet i sendingen bryter med norsk rett. Dette er f.eks. tilfellet med alkoholreklame. Etter de nåværende norske reglene er det bare tillatt å formidle sendinger med alkoholreklame fra utenlandske kanaler til norske seere hvis sendingene ikke er spesielt rettet mot Norge. Det vil si at det er tillatt å formidle f.eks. en tysk TV-kanal til norske seere hvis denne sender reklame for tyske eller internasjonale alkoholmerker og ikke sender på norsk språk.

Det er denne reservasjonsmuligheten som direktivet om audiovisuelle medietjenester nå fjerner. Artikkel 3 i direktivet fastsetter en plikt til å sikre mottaksfrihet, samt et forbud mot å legge restriksjoner på sendinger fra andre land. Det er disse bestemmelsene som gir grunnlag for oppfatningen om at EU kan påtvinge Norge alkoholreklame, og som norske myndigheter har søkt å få unntak fra. Et slikt unntak har hittil ikke vært mulig å få i stand, og EU- kommisjonen skal i det siste ha reist sterk kritikk mot norske myndigheter for å trenere implementeringen. Direktivet er altså på vei inn i norsk rett, og vi kan forberede oss på alkoholreklame på TV.

Direktivet medfører ingen totalharmonisering, men legger til grunn en minstestandard som alle EU- og EØS-land må oppfylle. Det er ingen grunn til å frykte ville tilstander på norske TV-skjermer som følge av direktivet. F.eks. fastsetter artikkel 9 at alkoholreklame ikke kan være direkte rettet mot mindreårige, samt at slik reklame ikke skal oppfordre til umåteholdent forbruk av alkoholholdige varer.

En følge av at direktivet fastsetter minstestandarder, er at det enkelte land kan ha strengere regler for TV-stasjoner i eget land. Norge vil altså kunne opprettholde forbudet mot alkoholreklame på TV for TV-stasjoner i Norge. Resultatet av dette er at norske forbrukere vil kunne få alkoholreklame fra andre EU- og EØS-land, og da fortrinnsvis for alkoholprodukter fra disse landene, mens reklame for norske produkter i større grad vil være avskåret. Norske produsenter vil i mindre grad ha ressurser til å kjøpe reklameplass for norske alkoholmerker på de store utenlandske kanalene. De norske aktørene i alkoholbransjen har derfor ikke uttrykt noen stor begeistring for de nye reglene.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Skattedirektoratet har nylig avgjort at gevinst ved salg av én av fem utleieleiligheter ville være salg av driftsmiddel i næringsvirksomhet. En gevinst ved salg av leiligheten ville derfor være skattepliktig som personinntekt for utleier.

Skattyteren hadde lenge leid ut fire leiligheter og kjøpte i begynnelsen av 2010 en femte leilighet for utleie. Etter noen måneder fant han ut at han ville selge én leilighet og beholde fire. Skattedirektoratet kom til at skattyteren hadde drevet næringsvirksomhet i den korte perioden han hadde eid den femte leiligheten, og at gevinst ved salg av den ene leiligheten derfor var skattepliktig som personinntekt.

​Kapitalinntekter og virksomhetsinntekter har lenge blitt beskattet ulikt. Mens kapitalinntekter bare er alminnelig inntekt, som beskattes med 28 %, vil inntekt av personlig drevet næringsvirksomhet kunne gi både toppskatt og trygdeavgift. Samlet sett kan skatten av næringsvirksomhet dermed komme opp i hele 51 %.

Etter den siste skattereformen, som trådte i kraft i 2006, ble skillet enda tydeligere. Det ble da innført en bestemmelse om at også gevinst ved salg av driftsmidler i næringsvirksomhet anses som personinntekt som gir grunnlag for toppskatt og trygdeavgift. Tidligere ble slike gevinster ansett som alminnelig inntekt med 28 % skatt.

Ved utleie av fast eiendom er det nødvendig å trekke grensen mellom utleie som bare er kapitalplassering og utleie som blir næringsvirksomhet. Er utleien å anse som næringsvirksomhet, vil gevinst ved salg av eiendelen bli ansett som personinntekt. I ligningspraksis er det lagt til grunn at utleie av fem eller flere boligenheter er å anse som næringsvirksomhet, mens utleie av fire boliger eller færre er kapitalplassering. Ved utleie av næringsarealer har grensen tradisjonelt gått ved 500 kvadratmeter utleieareal. Det er imidlertid viktig å merke seg at grensene er veiledende og at også utleie av færre leiligheter/mindre areal kan være næringsvirksomhet hvis aktiviteten er høy nok.

Et annet eksempel har vi der to personer har anskaffet noen utleieleiligheter i fellesskap. Hvis de først eier fire leiligheter sammen for utleie, anses dette som en kapitalplassering i sameie. Erverver de imidlertid en femte leilighet i fellesskap, oppstår det en felles næringsvirksomhet. En slik felles næringsvirksomhet er, i henhold til selskapslovens definisjoner, å anse som et ansvarlig selskap (ANS). Det er da en betydelig risiko for at de to sameierne vil bli ansett for å ha overdratt samtlige leiligheter til ANS’et slik at latent gevinst knyttet til samtlige leiligheter kommer til beskatning.

Slike dramatiske konsekvenser kan unngås hvis man strukturerer investeringen på en mest mulig skatteeffektiv måte allerede fra starten. Her bør man ta en runde med en skatterådgiver før man gjør endringer i en investeringsportefølje.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

Forliksrådet frifant nylig et firma for krav om betaling for en nettside firmaet hadde bestilt, men som ikke holdt ordentlig kvalitet. I tillegg måtte ”nettsideleverandøren” betale saksomkostninger til vår klient.

Firmaet ble oppringt av en selger som kunne tilby en ny og veldig fin nettside for en rimelig penge. Firmaet sa uttrykkelig at de ikke ville betale noe før nettsiden var akseptert av dem. Det ble ikke inngått noen skriftlig avtale, men ”nettsideleverandøren” tok opp samtalen på bånd.

I samtalen ble det visstnok sagt av ”nettsideleverandøren” at en eventuell oppsigelse av avtalen måtte skje med rekommandert post. Dette forhindret ikke ”nettsideleverandøren” fra selv å kommunisere både pr. e-post og pr. brev.

Etter hvert fikk firmaet tilsendt passord til et utkast til nettside som var meget amatørmessig satt opp, og som var klart dårligere faglig sett enn den siden klienten allerede hadde. Firmaet protesterte på utformingen, og sa opp avtalen flere ganger i e-post og faks. ”Nettsideleverandøren” sender da brev om at firmaet må si opp abonnementet i rekommandert sending fordi de ”gjennom årene har blitt utsatt for konkurrenter som har formidlet uønskede og falske oppsigelser”. I et senere brev får firmaet også beskjed om at det må skje egen oppsigelse av domenenavnet hvis dette ønskes beholdt.

Det dukker i tillegg opp regninger med krav om NOK 590,- pr mnd/NOK 7 080 pr. år for bedriftsabonnement. Firmaet betalte halvparten av fakturaen for det første året, men nekter deretter å betale noe mer. ”Nettsideleverandøren” oversender saken til inkasso, men må ta ut forliksklage etter at det blir påpekt at kravet er omstridt og derfor ikke kan inndrives ved inkasso.

Forliksrådet hadde ikke noen sans for fremgangsmåten til ”nettsideleverandøren”. Selv om det forelå en delvis innrømmelse av kravet på grunn av innbetaling av kr 5 171,-, ble avtalen satt til side fordi forliksrådet fant at det var utvist dårlig forretningsskikk etter avtalelovens § 36. Forliksrådet la vekt på at avtalen ble inngått muntlig i en telefonsamtale, og at oppsigelse av avtalen måtte skje ved rekommandert sending, noe som ikke er vanlig ved andre lignende avtaler.

Selv om det er mulig å vinne frem mot useriøse leverandører som faktisk tar rettslige skritt for å drive inn sine krav, er det et godt råd å kreve et skriftlig tilbud som man leser grundig før man aksepterer det. Da vil sjansen for å havne i forliksrådet eller retten med useriøse aktører bli vesentlig mindre.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no