Tilbake

Nyhetsbrev nr. 1 / 2013

Fra 1. juli 2013 blir det enklere å ta ut utbytte i små og mellomstore aksjeselskaper. Overkursfondet forsvinner, kravet til gjenværende kapital reduseres, og utbytte kan på visse vilkår utdeles før årsoppgjøret er avlagt.

I 2012 senket Stortinget kravet til minste aksjekapital fra kr 100 000,- til kr 30 000,-. Formålet var å få flere til å velge AS fremfor NUF (filial av utenlandsk selskap). Lovendringen har fungert etter hensikten. I 2012 skjedde det en halvering av registreringen av nye NUF’er parallelt med en økning av nye aksjeselskaper.

​Når stadig flere velger AS fremfor NUF, er det behov for en enklere regulering av aksjeselskaper. Et av de sentrale grepene er å gjøre det enklere for det enkelte aksjeselskap å tilpasse selskapets kapital til det faktiske behov ved å endre bestemmelsene om utbytte.

​Ved de nye reglene forsvinner kravet om at den gjenværende aksjekapitalen ikke må være lavere enn ti prosent av balansesummen. Videre forsvinner overkursfondet, som etter gjeldende regler i stor utstrekning kan begrense mulighetene for utdelinger. Dette vil i praksis øke aksjeselskapenes mulighet til å benytte selskapskapitalen til utdelinger til aksjeeierne.

​Heretter kan utbytte utdeles når gjenværende eiendeler er tilstrekkelig til å dekke aksjekapitalen (minst kr 30 000,-) og bundet egenkapital. I beregningen av gjenværende eiendeler må det gjøres fradrag for egne aksjer og for lån og sikkerhetsstillelser til aksjonærer mv. Ettersom overkursfondet forsvinner, vil det i mange selskaper ikke være noen bunden egenkapital utover aksjekapitalen. Begrensningene i adgangen til utdelinger reduseres dermed betydelig.

​Som følge av det blir større rom for utdeling av utbytte, innføres det en ny skjønnsmessig regel om at selskapet etter utdelingen må ha en ”forsvarlig egenkapital og likviditet”.

​Kravet til forsvarlig egenkapital gjelder allerede i dag. Men ettersom kravet til forsvarlig egenkapital vil fremgår direkte av utbyttebestemmelsen, er det grunn til å anta at det vil stilles strengere krav til styrets vurdering enn det gjøres i dag. Kravet til likviditet er nytt ved lovendringen, og innebærer at selskapet må kunne dekke sine forpliktelser etterhvert som de forfaller. Likviditetskravet innebærer altså en skjerpelse i forhold til dagens regler.

​Det blir også mulig å dele ut utbytte før årsregnskapet er avlagt. For å kunne utdele slikt ekstraordinært utbytte, må det utarbeides og revideres en mellombalanse til erstatning for årsregnskapet. Muligheten for å utdele ekstraordinære utbytter vil gjøre det enklere for aksjonærene å dra nytte av gevinster som er oppnådd før årsregnskapet avlegges.

​Kravet om at mellombalansen skal revideres, gjelder også for selskaper som har valgt bort revisor. I praksis vil det antagelig innebære at de fleste aksjeselskaper uten revisor ikke vil dele ut ekstraordinære utbytter.

​

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Høyesterett fant nylig at Norsk Hydro ikke reklamerte i tide ved å klage over kvaliteten på en løpende leveranse. I sak nr. 2 fant Høyesterett at den absolutte reklamasjonsfristen på fem år for forbrukere ikke gjelder ved mislykket utbedring.

Norsk Hydro kjøpte tauekrokmuttere fra Kina til bruk i støtfangere. Victocor Technologies SA skulle legge korrosjonshindrende belegg på mutterne. Det var avtalt strenge presisjonskrav for tykkelsen av belegget. Victocor la for tykt belegg på krokene, og dette var en mangel.

​Spørsmålet var om Hydro hadde reklamert i tide.

​Våren 2009 ble det klart at avvikene ikke skyldtes feil med selve krokene levert fra Kina, men at problemene måtte skyldes belegget. Hydros erstatningskrav gjaldt tidsrommet fra 16. mars til 4. august 2009. Hydro hadde innhentet en rapport fra SINTEF, som viste at variasjonen i tykkelsen av belegget var ”rather significant” sammenlignet med den avtalte tykkelsen.

​Etter Hydros innkjøpsvilkår skulle Hydro ”issue a written notice of defect … within reasonable time of its discovery.” Dette sier ikke noe detaljert om hva meldingen skal inneholde, og Høyesterett drøftet derfor kravet om hva som skal for at en melding skal utgjøre en reklamasjon ut fra den ulovfestede bakgrunnsretten.

​En klar reklamasjon kom først i februar 2010, noe som åpenbart var for sent. Spørsmålet var dermed om en e-post av 15. juni vedlagt SINTEF-rapporten utgjorde en reklamasjon. Emnet for e-posten var ”quality alert regarding coating thickness”. Høyesterett fant at dette sammenholdt med den tidligere kontakt mellom partene var å anse som en løpende dialog om kvalitetsproblemene og ikke fylte kravene til en reklamasjon.

​En melding om at man ikke er fornøyd med kvaliteten, er altså ikke tilstrekkelig. Kjøper må si klart fra at man reklamerer over en mangel, og antagelig også at man vil gjøre mangelskrav gjeldende.

​Saken mellom Star Autoco Lørenskog AS og en bilkjøper gjaldt reklamasjon over rust bl.a. i dørene på en Mercedes som ble kjøpt i november 2003. Rusten ble oppdaget i 2005 og utbedret i juni 2006. I juli 2009 oppdaget kjøper at det på ny var kommet rust i dørene, og reklamerte på ny i august 2009.

​Etter forbrukerkjøpslovens § 27 må kjøperen reklamere innen rimelig tid etter å ha oppdaget mangelen, men det gjelder en absolutt reklamasjonsfrist på fem år dersom kjøpsgjenstanden er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Spørsmålet var dermed om den nye reklamasjonen i juli 2009, over fem og et halvt år etter at bilen ble kjøpt, var fremsatt for sent.

​Begge parter prosederte på at den absolutte frist på fem år gjaldt for det nye forholdet, men kjøper hevdet at det gjaldt en ny femårsfrist fra tidspunktet for den første utbedringen, altså fra juni 2006.

​Høyesterett falt ikke for denne problemstillingen og fant at det ikke var grunnlag i ordlyden i forbrukerkjøpslovens § 27 for at den absolutte femårsfristen for reklamasjon gjaldt ”på ny” når det allerede var reklamert over den mangelen som viser seg ikke å være tilstrekkelig utbedret. Den alminnelige regelen om at det må reklameres innen rimelig tid etter at mangelen – i dette tilfellet den mislykkede utbedringen – blir oppdaget, gjelder likevel tilsvarende. Her hadde bilkjøperen reklamert raskt etter at rusten i dørene ble oppdaget på ny og fikk derfor medhold.

​

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Høyesterett har fastslått at detkreves klar sannsynlighetsovervekt for skyld for å kunne ilegge gebyr for overtredelse av konkurranseloven. Det gjelder heller ikke noe unntak for skyldkravet på enkelte områder.

Det var tidligere uklart hvilket skyldkrav som skal legges til grunn ved vurderingen av om gebyr skulle ilegges, og særlig knyttet uklarhetene seg til spørsmålet om skyldkravet kunne variere med sakens natur.

​Saken gjaldt gebyr for anbudssamarbeid, og tingretten hadde opprettholdt Konkurransetilsynets vedtak om bøter til de to selskapene på henholdsvis kr to millioner og kr fem millioner. Lagmannsretten kom til at selskapene kun hadde utvist uaktsomhet, og satte bøtene ned til henholdsvis kr 200.000 og kr. 500.000. Konkurransetilsynet anket spørsmålene om rettsanvendelse og bevisbedømmelsen for utmåling av gebyrene til Høyesterett. For Høyesterett var det dermed ikke tvist om at vilkårene for ileggelse av gebyr var oppfylt.

​Førstvoterende i Høyesterett kom til at ordlyden i konkurranselovens § 29, jf. § 10, ga liten veiledning om spørsmålet. Ordlyden sammenholdt med uttalelser i forarbeidene tilsa at det på samme måte som i sivile saker kun gjaldt et om simpel sannsynlighetsovervekt, det vil si at domstolen legger til grunn det faktum som fortoner seg mest sannsynlig.

​Ileggelse av gebyr er imidlertid en administrativ sanksjon som har klare likhetstrekk med straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6. Dermed måtte praksis etter EMK være avgjørende for skyldkravet, noe som innebar at skyldkravet må være klar sannsynlighetsovervekt. Dette synet fant Høyesterett å være i samsvar med tidligere Høyesterettspraksis på området. Klar sannsynlighetsovervekt er ikke like strengt som skyldkravet i straffesaker, hvor selv mindre tvil fritar for straff, men innebærer at det skal en vesentlig høyere sannsynlighet enn 50 % til for at gebyr skal kunne ilegges.

​Dette løste imidlertid ikke spørsmålet om skyldkravet kan variere etter sakens natur. Konkurransetilsynet anførte at en konkret vurdering av det enkelte rettsområdet kunne føre til at alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig som skyldkrav. Dette ble begrunnet i forarbeidsuttalelser, og at de tidligere saker som har vært behandlet i Høyesterett hadde dreiet seg om mer inngripende sanksjoner.

​Høyesterett var ikke enig og viste til storkammersaken i Rt.2008 s.1409. I denne dommen ble det riktignok uttalt at hvor strengt beviskravet er, må vurderes konkret for hvert enkelt rettsområde og sanksjon, men Høyesterett tolket likevel dommen slik at kravet aldri kan være lavere enn klar sannsynlighetsovervekt.

​

Christine Dalebø Gjerdevik
cdg@forsberglaw.no

Fra 1. juli i år trer nye forenklinger i kraft for AS’er, både ved etablering og senere saksbehandling i aksjeselskapene. Dette kommer i tillegg til fjorårets reduksjon av kravet til minste aksjekapital og liberaliseringen av adgangen til å ta ut utbytte (se egen sak).

Krav til åpningsbalansen:

Det vil ikke lenger være krav til utarbeidelse av åpningsbalanse når aksjeinnskuddet bare består av penger. Skal det etableres selskap med tingsinnskudd eller andre særskilte rettigheter, må det fortsatt utarbeides revisorbekreftet åpningsbalanse.

Krav til vedtektene:

Krav til vedtektene er redusert, og det stilles nå bare krav om at vedtakene skal inneholde selskapsnavn, kommune, angivelse av virksomhet, aksjekapitalens størrelse og aksjenes pålydende. Det blir ikke lenger nødvendig å angi antall styremedlemmer og saker som skal behandles på den ordinære generalforsamling. I praksis vil dette bety at generalforsamlingen står friere til å beslutte antall medlemmer i styret.

Forenklet saksbehandling:

Også den løpende oppfølgning av aksjeselskaper er gjort enklere, bl.a. ved at formkravene til generalforsamling mykes opp. Under forutsetning at alle aksjonærer samtykker og får mulighet til å delta på en egnet måte og at styret, daglig leder og eventuelt revisor (der dette er relevant) får adgang til å uttale seg om saker, kan generalforsamling holdes pr. telefon, via e-post eller på andre mer uformelle behandlingsmåter. Dersom det innhentes samtykke fra alle aksjonærer, vil det heller ikke være nødvendig med formelt vedtak i styret om å innkalle til generalforsamling.

Det er ikke lenger krav om at styret må behandles saker som årsregnskap, lønn til daglig leder mv i møte. Dette kan nå skje på annen betryggende måte, slik styret selv bestemmer. Styret må fortsatt ha minst ett årlig møte med revisor jf. revisorloven § 2-3.

Selskapets ledelse:

Kravet om at det skal være minst tre styremedlemmer og daglig leder i selskaper med aksjekapital over kr 3 mill er fjernet. Videre er det heller ikke lenger krav om at selskaper med mindre enn tre styremedlemmer skal ha varamedlem. De ansattes rett til å velge styremedlemmer videreføres.

Elektronisk stiftelse:

Det er lagt opp til at aksjeselskaper skal kunne stiftes elektronisk. I praksis vil stiftelsesdokumentene da kunne undertegnes elektronisk. Ordningen forutsetter at det etableres en tilfredsstillende løsning for dette i Altinn, noe som foreløbig ikke er på plass.

​

Thor Christian Moen

tcm@forsberglaw.no

Skattedirektoratet har nylig fastslått at det gjelder begrensninger for den aktive eiers adgang til å overføre arbeidsvederlag opptjent i det selskap hvor han er aktiv til eget holdingselskap.

Uttalelsen tar for seg sentrale temaer der én eller flere aksjonærer arbeider aktivt i selskapet, og særlig der de aktive eierne eier virksomheten indirekte gjennom egne holdingselskaper.

​Spørsmålet om hvilket skattesubjekt som skal tilordnes inntekten – selskapet eller den aktive eieren personlig – kan komme på spissen i flere situasjoner. Skattedirektoratet presiserer at det må foretas en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfellet.

​Problemstillingen oppstår bl.a. når en aktiv eier utøver tjenester for en oppdragsgiver gjennom sitt eget aksjeselskap. Det kan da oppstå spørsmål om den aktive eieren i realiteten er ansatt hos den eksterne oppdragsgiveren. De inntektene som da opptjenes, skal i så fall tilordnes den aktive eieren personlig og ikke selskapet hans. Dette temaet har vært domstolsbehandlet en rekke ganger og er fortsatt aktuelt.

​I denne sammenheng presiserer Skattedirektoratet at en lønnstager ikke kan velge å overføre arbeidsinntekt til for eksempel sitt eget holdingselskap for beskatning på holdingselskapets hånd. Overføringen til holdingselskapet anses da som en etterfølgende disposisjon, og den aktive eieren skal beskattes på vanlig måte for alminnelig inntekt og personinntekt.

​Videre oppstår spørsmålet om den aktive eieren har plikt til å ta ut lønn eller utbytte. Utgangspunktet er at arbeidende aksjonærer skal ha stor grad av valgfrihet med hensyn til om de vil ta ut arbeidsvederlag fra selskapet som utøver virksomheten. Den aktive aksjonæren har altså stor grad av valgfrihet når det gjelder spørsmålet om det skal tas ut lønn eller ikke, hvor stor lønnen eventuelt skal være og om uttak i stedet skal gjøres i form av aksjeutbytte.

​I uttalelsen presiserer imidlertid Skattedirektoratet at det ikke er meningen at den aktive eier som eier virksomhetsselskapet indirekte gjennom sitt holdingselskap, skal ha en videre adgang til å overføre arbeidsvederlag opptjent i virksomhetsselskapet til holdingselskapet. Friheten til å bestemme om arbeidsvederlag skal tas ut som utbytte eller lønn, gjelder dermed bare i de tilfellene hvor den aktive eieren eier aksjer direkte i det virksomhetsutøvende selskapet.

Når den aktive eieren eier den virksomheten hvor han er aktive indirekte via et holdingselskap, må det derfor vurderes konkret om utdeling til holdingselskapet i stedet skulle ha vært tilordnet den aktive eieren personlig som arbeidsinntekt. Det kan være klokt å vurdere dette grundig før man treffer valget, for det er slett ikke sikkert at skattemyndighetene er enig etter et bokettersyn.

​

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

tcm@forsberglaw.no