Tilbake

Nyhetsbrev Mars 2023

Høyesterett har nylig frifunnet en privatperson som Skatteetaten forsøkte å holde medansvarlig for at et utenlandsk entreprenørfirma ikke hadde beregnet og betalt merverdiavgift. Privatpersonen ble frikjent ettersom han hadde betalt via bank.

Saken gjaldt et forhold der en privatperson hadde engasjert et entreprenørfirma som var registrert i Serbia til å bygge et hus for ham i Oslo. Entreprenørfirmaet sendte fakturaer for arbeid og materialer til privatpersonen, og han gjorde opp via bank.

Det viste seg imidlertid at entreprenørfirmaet ikke var registrert for merverdiavgift i Norge, og Skatteetaten fattet vedtak om etterberegning av avgift. Det var ikke mulig å inndrive kravet hos entreprenøren. Kjøper ble derfor holdt ansvarlig for den unndratte momsen fordi Skatteetaten mente at han burde ha kontrollert fakturaene og sett at det ikke var fakturert med merverdiavgift. Skatteetaten mente altså at kjøper kunne holdes medansvarlig ved siden av avgiftssubjektet (entreprenøren) for uaktsom medvirkning til avgiftsunndragelse etter det ulovfestede alminnelige culpaansvaret (skyldansvaret).

Skattebetalingsloven inneholder en bestemmelse i § 16-50 som gjør kjøper av tjenester medansvarlig for inntektsskatt, trygdeavgift og merverdiavgift som selger av tjenestene har unndratt hvis vederlaget overstiger kr 10.000 og ikke er betalt via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Ettersom kjøper hadde betalt via bank, var spørsmålet derfor om sktbl. § 16-50 måtte forstås slik at bestemmelsen utelukket medansvar hvis kjøper betaler via bank.

Høyesterett påpekte først at ansvar for andre enn den primært ansvarlige kan følge av det alminnelige skyldansvaret, og at det f.eks. ikke er tvilsomt at daglig leder og styremedlemmer kan bli erstatningsansvarlig på grunn av uaktsomhet hvis selskapet ikke betaler moms. Ansvar for kjøper kunne derfor ikke utelukkes bare fordi entreprenøren var den primært ansvarlige for beregning og betaling av moms. Høyesterett kom likevel til at sktbl. § 16-50 inneholder en uttømmende regulering av privatpersoners medansvar for tjenesteyters skatte- og avgiftsunndragelser i tilfeller som dette. Ettersom det her var betalt via bank, kunne ikke Skatteetaten holde privatpersonen ansvarlig. Høyesterett uttalte at det eventuelt vil være en lovgiveroppgave å bestemme om ansvar skal utvides til uaktsomhetstilfellene.

Høyesterett presiserte imidlertid at retten ikke tok stilling til om erstatningsansvar ville være utelukket hvis kjøper på en annen og mer aktiv måte har deltatt i samarbeid med en næringsdrivende om merverdiavgiftsunndragelser. I slike situasjoner kan det dermed ikke utelukkes at kjøper likevel kan holdes erstatningsansvarlig selv om han betaler via bank.

Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

For å motvirke sosial dumping strammes adgangen til innleie fra bemanningsforetak inn. Den 1. april 2023 trer ulike endringer i arbeidsmiljøloven og forskrift om innleie fra bemanningsforetak i kraft.

I dag kan bedrifter leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak i samme utstrekning som de kan benytte midlertidig ansettelse. Fra 1. april 2023 strammes denne muligheten inn. Det vil da ikke lenger vil være tillatt å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak «når arbeidet er av midlertidig karakter». Innleie fra bemanningsforetak vil dermed bare være tillatt ved vikariat, praksisarbeid, arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med NAV eller innen organisert idrett.

Det vil gjelde to unntak fra forbudet:

• For innleie av helsepersonell for å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenester.
• For innleie av arbeidstagere med spesialkompetanse som skal utføre rådgivnings- og konsulenttjeneste i klart avgrenset prosjekt.

Unntaket for arbeidstagere med spesialkompetanse tar særlig sikre på konsulentbransjen hvor spesialisert kompetanse er samlet i et bemanningsforetak og leies ut til bestemte prosjekter. Denne gruppen arbeidstagere anses som mindre utsatt for sosial dumping, og for å beholde spesialkompetansen er det et behov for å beholde de ansatte i bemanningsforetaket. For bemanningsforetak og oppdragsgivere er det viktig å merke seg at unntaket bare gjelder i «klart avgrensede prosjekter».

Forbudene som trer i kraft den 1. april 2023, gjelder bare ved innleie, ikke ved såkalte arbeidsentrepriser. Skillet mellom innleie og arbeidsentreprise har hittil vært ulovfestet, men blir nå tydeliggjort i arbeidsmiljølovens § 14-12 (5). Det sentrale skillet mellom innleie og arbeidsentreprise er om det er oppdragsgiver eller utleier som leder arbeidet og har ansvar for arbeidsresultatet, men også enkelte andre momenter er relevante i vurderingen. For bemanningsforetak og oppdragsgivere kan sondringen mellom innleie og arbeidsentreprise være avgjørende. Partene bør derfor vurdere grundig om det enkelte oppdrag faktisk er en arbeidsentreprise før de inngår avtale.

Regelendringene innebærer videre at det i Oslo, Viken og tidligere Vestfold nå blir forbudt med innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid på byggeplasser.

Ved overtredelse av reglene får de innleide ansatte rett til fast ansettelse hos oppdragsgiver. Retten til fast ansettelse blir også utvidet ved langvarig lovlig innleie. Innleide arbeidstagere får rett til fast ansettelse hos oppdragsgiver når de har vært sammenhengende innleid hos oppdragsgiver i mer enn tre år.

Regelendringene gjelder innleie fra bemanningsforetak, altså virksomheter som har til formål å drive utleie av arbeidskraft. Arbeidsmiljøloven åpner på bestemte vilkår for innleie fra bedrifter som ikke har til formål å drive utleie. Denne adgangen til innleie blir ikke innskrenket av de nye reglene.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Norgesgjerde AS og Vindex AS er markedsledere for PVC-gjerder til forbrukere. Da konkurrenten Kystgjerdet benyttet søkeordene «Vindex» og «Norgesgjerde» i annonser på Google og Bing, ble selskapet dømt til å betale en saftig erstatning.

Vindex AS og Norgesgjerde AS har solgt PVC-gjerder siden 2006 og 2010, og er i dag ledende på markedet. «Vindex» og «Norgesgjerde» var beskyttede varemerker gjennom innarbeidelse i markedet. Etter varemerkelovens § 1 har innehaveren av et varemerke enerett til å bruke sine varemerker i næringsvirksomhet. Ulovlig bruk av andres varemerker kan gi krav på vederlag og erstatning etter varemerkeloven.

I 2017 begynte også Kystgjerdet å selge PVC-gjerder. Kort tid senere, i begynnelsen av 2018 begynte selskapet med markedsføring på Google og Bing og benyttet tjenesten Google Ads til å kjøpe søkeordene VINDEX OG NORGESGJERDE. Søkemotoren Bing var også koblet opp mot Google Ads i en del av denne perioden. Når potensielle kunder søkte på disse søkeordene på Google eller Bing, kom det altså opp en annonse for Kystgjerdets produkter. I utgangspunktet er slik bruk av andres varemerker tillatt, noe Høyesterett fastslo i Bank Norwegian-dommen i 2021.

Siden Kystgjerdet også betalte for Google-tjenesten Dynamic Keyword Insertion, kom imidlertid VINDEX OG NORGESGJERDE opp i selve annonseteksten fra Kystgjerdet i mer enn 90 prosent av annonsene som kom opp ved bruk av disse søkeordene, gjerne i overskriften. Annonsene kunne eksempelvis være utformet slik: «Vindex Gjerde | FLYTTESALG -20% | Mer fritid – mindre maling [Annonse] www.kystgjerdet.no». Dette var en ulovlig bruk av Vindex' og Norgesgjerdes varemerker. Av det totale antall annonser på Google for Kystgjerdets produkter utgjorde de ulovlige annonsene en svært liten del. Kystgjerdet fikk imidlertid en stor omsetningsøkning i perioden hvor den ulovlige annonseringen skjedde, i motsetning til Vindex og Norgesgjerde, hvor omsetningen gikk ned.

Tingretten og lagmannsretten fant at Kystgjerdets annonser var et inngrep i varemerkene til Vindex og Norgesgjerde. Krenkelsen var så alvorlig at lagmannsretten fant den «grovt uaktsom». Grunnen var at Kystgjerdet bevisst brukte konkurrentenes varemerker. Ved anken slapp Høyesterett bare inn til behandling spørsmålet om størrelsen på vederlaget og erstatningen. Dermed var det rettskraftig avgjort at Kystgjerdet hadde krenket varemerkene til Vindex og Norgesgjerde ved annonsering på Google og Bing, og at krenkelsen var grovt uaktsom.

Erstatning for varemerkeinngrep kan etter varemerkelovens § 58 beregnes på flere måter. Hvis rettighetshaveren krever det, skal erstatningen etter § 58 annet ledd fastsettes til det dobbelte av rimelig lisensavgift for utnyttelsen. Høyesterett hadde ikke fått presentert erfaringsmateriale som kunne kaste lys over hvilken lisensavgift som ville ha vært avtalt for bruk av varemerker som søkeord på internett. Høyesterett måtte derfor fastsette rimelig lisensavgift skjønnsmessig og kom til kr. 400 000 for hvert av selskapene. Ettersom det var handlet grovt uaktsomt, ble selskapene tilkjent 800 000 kroner hver.

Annett Lundberg
Praktikant@forsberglaw.no

Leilighetseierne i et nyoppført leilighetsbygg på Eidsvoll fikk erstatning av byggherren for feil ved varmestyringen. Byggherrens regresskrav mot totalentreprenøren var imidlertid foreldet selv om entreprenøren over lang tid forsøkte å utbedre mangelen.

Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. For å forhindre foreldelse må kravshaver normalt ta rettslige skritt, men foreldelse kan også avbrytes etter foreldelseslovens § 14 ved at skyldneren enten uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner kravet. Spørsmålet i saken var om entreprenøren hadde erkjent kravet uttrykkelig eller ved å forsøke å utbedre mangelen.

Betonmast Innlandet AS var totalentreprenør for bygget, som ble oppført av Frost Utvikling AS. Entreprisekontrakten ble regulert av entreprisekontrakten NS8407, som regulerer kontraktsforhold der totalentreprenøren påtar seg prosjekteringen av bygget. Det tekniske rommet med varmepumpeanlegget ble overtatt av Frost 5. november 2014. Etter få måneder kom det reklamasjoner som følge av at den vannbårne varmen i liten grad lot seg regulere slik at soverommene ble for varme. I en e-post til Frost skrev Betonmast at vi "tar selvsagt ansvar for at feil og mangler blir utbedret så snart som mulig." Betonmast forsøkte deretter gjennom mer enn to år å utbedre feilene ved varmeanlegget, men uten å lykkes.

I november 2017 konkluderte Norconsult i en rapport med at mangelen ikke skyldtes tekniske feil ved varmeanlegget, men konstruksjonsfeil ved byggets etasjeskillere. Feil ved konstruksjonen var Betonmasts ansvar som prosjekterende totalentreprenør. Foreldelsesfristen ble forlenget to ganger ved avtale. Den siste forlengelsen løp ut i juni 2018. I tingretten og lagmannsretten ble leilighetseierne tilkjent erstatning for utbedringskostnader på kr. 10 millioner, og Frost ble tilkjent det samme beløpet i regress fra Betonmast.

Flertallet i Høyesterett (3-2) fant for det første at uttalelsen om ansvar for feil og mangler ikke utgjorde en uttrykkelig erkjennelse ev erstatningskravet. Selv om uttalelsen var generell, var det mest naturlig å forstå den slik at Betonmast påtok seg å undersøke og utbedre de påberopte feil og mangler. Uttalelsen kunne ikke forstås slik at Betonmast erkjente det erstatningskravet som lagmannsretten påla Frost å betale. På tidspunktet for uttalelsen forelå det bare en begrenset reklamasjon, og mistanken var utelukkende rettet mot tekniske feil ved varmeanlegget.

For det andre hadde Betonmast ikke erkjent kravet gjennom sine utbedringsforsøk. Både flertallet og mindretallet var enige om at når en leverandør påtar seg å utbedre en mangel, er utgangspunktet at leverandøren påtar seg å utbedre mangelen med mindre det er konkrete holdepunkter for noe annet. Men flertallet fant at foreldelseslovens § 14 kun regulerer fristavbrudd slik at skyldneren kan erkjenne kravet med fristavbrytende virkning uten samtidig å frafalle enhver innsigelse mot kravet. Man må derfor foreta en nærmere tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte for å avgjøre om det foreligger en fristavbrytende erkjennelse. Etter at man ble klar over at problemet skyldtes konstruksjonen av etasjeskillerne, ville Betonmast ikke ta stilling til Frosts krav om at Betonmast hadde ansvaret for løsningene som var valgt for etasjeskillerne. Tvertimot protesterte Betonmast i juni 2018 mot at en annen konstruksjon ville ha gjort anlegget forsvarlig, og det var en økende grad av uenighet mellom Betonmast og Frost etter Norconsults rapport høsten 2017.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

21. februar avviste finansminister Vedum sterke rykter om at Regjeringen ville innføre arveskatt med virkning fra den dag forslaget ble lagt frem. Men hvis man likevel tror arveavgift kan komme, hva kan man gjøre nå for å tilpasse seg?

Skattelovutvalget, som la frem sin innstilling 19. desember 2022, foreslo å innføre en arveskatt. Og da med skjerpet beskatning i forhold til de regler som gjaldt da arveavgiften ble opphevet i 2014. Det er anledning til å innføre nye skatteregler med virkning fra den dag forslaget ble fremlagt. Gjelder reglene fra de blir kjent, vil det være mye vanskeligere å tilpasse seg enn hvis man lar dem få virkning fra et fremtidig tidspunkt, f.eks. førstkommende årsskifte.

Sterke rykter blant finansfolk og advokater i begynnelsen av vinterferien om en brå innføring av arveskatt fikk finansminister Vedum til offentlig å avvise dette. Hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet har programfestet å gjeninnføre arveavgiften. Arbeiderpartiet har begrunnet det med at den tidligere arveavgiften traff for dårlig ved at de med store formuer lettere kunne planlegge på en måte som gjorde at det ble liten eller ingen arveavgift mens den ble opplevd urimelig av «vanlige folk». Samtidig ga arveavgiften begrensede inntekter.

Støre-regjeringen har imidlertid innført flere skatteskjerpelser med virkning fra reglene ble fremlagt. Og grunnrentebeskatning for oppdrettsnæringen var Arbeiderpartiet imot og Senterpartiet absolutt imot – inntil skatten plutselig ble innført. Det kan gi grunn til bekymring for at også arveskatt kan bli innført uten varsel. Samtidig har regjeringspartiene svært lav oppslutning på meningsmålingene. Det kan da være grunn til å tro at Regjeringen ihvertfall ikke vil innføre noen form for arveskatt før etter valget 11. september for å unngå å skape støy rundt dette i valgkampen. Samtidig ville Senterpartiet trenge tid til å få med de særlig tilpasninger i skattereglene som de ofte ønsker for landbruket. Skatteutvalgets innstilling kan gi politikerne og faglig ryggdekning for igjen å innføre en arveskatt i en ikke altfor fjern fremtid.

Det som sikkert, er at det er vanskelig å få særlig gunstigere regler for arv enn dem vi har i dag. Det er nå ingen skatt eller avgift på arv.

Den som ikke ønsker å ta risikoen på at arveskatt kan bli innført etter valget, bør vurdere om det er noe som kan overføres til barn (eller barnebarn) allerede nå. Fritidseiendommer kan være aktuelt, mens man bør man være forsiktig med å overføre egen bolig. Overføring av aksjer og verdipapirer kan også være aktuelt. Mange oppretter A- og B- aksjer i sine aksjeselskaper hvor aksjene har ulike rettigheter for så å overføre aksjene med minst rettigheter til barna. Det kan være en farbar vei, men man må passe på at aksjene har så mye rettigheter at overføringen anses som en reell overføring av verdier. Og avtaler om tilbakekjøp, innløsning, begrensninger i videresalg osv. må vurderes svært nøye og ikke holdes skjult for skattemyndighetene.

Jens I Kobro
jik@forsberglaw.no

Fristen for årlig generalforsamling er 30. juni. Mange tenker kanskje at siden Covid-tiltakene er avviklet, kan man ikke bruke digitale møter lenger, og at man får bruke noen gamle dokumenter fra før Covid som utgangspunkt, men det er ikke riktig.

Tradisjonelt har den årlige generalforsamlingen blitt avholdt som fysisk møte i selskapets forretningskommune. Aksjonærene måtte møte personlig eller gi andre skriftlig fullmakt. I 2013 kom regelen om forenklet generalforsamlingsbehandling, noe som gjorde det mulig å behandle saker ved sirkulasjon av dokumenter, over telefon eller ved bruk av elektroniske hjelpemidler. En forutsetning for dette er at ingen aksjonærer motsetter seg en slik forenklet behandling. Dette må imidlertid avklares i rimelig tid før generalforsamlingen skal avholdes, og aksjonærene skal gis rimelig tid for å kunne ta stilling til dette. I praksis har dette vist seg å være arbeidskrevende og lite forutsigbart.

Under Covid-19 kom en ny utvikling. Da det ikke var lov å møtes fysisk, ble det vedtatt midlertidige regler som gjorde det mulig å holde generalforsamlingen digitalt uten at aksjonærene skulle ta stilling til dette Disse reglene var så vellykket at man bestemte seg for å gjøre de midlertidige endringene permanente i 2021.

Etter dagens regler skal blant annet den årlige generalforsamlingen avholdes som møte, men dette møtet kan like gjerne være elektronisk som fysisk. Styret bestemmer møteformen og har ansvaret for en forsvarlig gjennomføring av generalforsamlingen. Styret kan altså fortsatt falle ned på at generalforsamlingen skal holdes fysisk. Aksjeeierne har imidlertid – selv om styret beslutter at generalforsamlingen skal gjennomføres ved fysisk møte – fått rett til å delta elektronisk, med mindre styret finner at det foreligger saklig grunn for å nekte. Og siden dette er en grunnleggende rett for aksjonærene, skal det mye til for at det vil foreligge saklig grunn.

Blir generalforsamlingen (helt eller delvis) holdt som elektronisk møte, skal styret sørge for at det foreligger systemer som sikrer at lovens krav til generalforsamling er oppfylt. Systemene må sikre at deltagelsen og stemmegivningen kan kontrolleres på en betryggende måte, og det må benyttes en betryggende metode for å autentisere avsenderen.

For små og mellomstore selskaper vil både Zoom og Teams fungere som fornuftige opplegg, mer krevende er det for større selskaper. Det er imidlertid nå kommet en del aktører som tilbyr forsvarlige opplegg for større selskaper.

Styret bør derfor la de gamle dokumentene «bli liggende i skuffen» og tenke igjennom hva som er den mest praktiske og kostnadseffektive måten å avholde generalforsamlingen på og r hvilken digital plattform som eventuelt skal benytte. De gamle reglene om forenklet behandling er langt på vei gått ut på dato.

Ole Morten Huseby
omh@forsberglaw.no

To ansatte hos et forvaltningsselskap for verdipapirfond som hadde sagt opp stillingene sine, ble nektet tildelt bonus etter at de sa opp. Bonusnektelsen var hverken i strid med avtalen eller avtl. § 36.

Nektelsen av å utbetale bonus ble nylig avgjort i en dom av Borgarting lagmannsrett. De to ansatte var henholdsvis direktør for marked og salg og senior porteføljeforvalter. Bonuskravet gjaldt halvparten av den avtalte og tildelte bonusen som de to hadde opparbeidet hos arbeidsgiver Odin Forvaltning AS. På grunn av regulatoriske krav og interne retningslinjer var bonusordningen innrettet slik at halvparten av årlig bonus ble utbetalt umiddelbart, mens den andre halvparten skulle utbetales over tre år. I mellomtiden ble de ikke utbetalte bonusmidlene plassert i et fond forvaltet av arbeidsgiver.

De to ansatte var etter arbeidsavtalen omfattet av Odin Forvaltnings bonusprogram slik det til enhver tid var utformet i forbindelse med avleggelse av selskapets årsoppgjør. I arbeidsavtalen tok arbeidsgiver forbehold "om at styret, som følge av pålegg eller signaler fra regulerende myndigheter eller på eget initiativ, kan endre ODINs godtgjørelsesordninger." De to ansatte ble tildelt bonuser på til sammen flere millioner kroner for årene 2017 – 2019. I de såkalte tildelingsbrevene fremgikk det at halvpartene av bonusene skulle utbetales over tre år «under de forutsetninger som fremgår av Godtgjørelsesordningen for Odin Forvaltning AS.» De to ansatte sa opp sine stillinger før gjenværende halvpart av de aktuelle tildelte bonusene var utbetalt. Odin Forvaltning ville kun utbetale de gjenværende bonusbeløpene dersom de to ansatte ville godta konkurransebegrensningsklausuler, noe de ikke godtok.

For lagmannsretten var spørsmålet om forbeholdene arbeidsgiver hadde tatt i arbeidsavtalene og tildelingsbrevene ga arbeidsgiver rett til å nekte å utbetale den ikke utbetalte halvparten av bonusbeløpene. Subsidiært anførte de ansatte at bonusnektelsen var urimelig etter avtalelovens § 36.

Lagmannsretten fant under henvisning til høyesterettspraksis at ved tolkningen av tildelingsbrevene og godtgjørelsesordningen må det tas utgangspunkt i alminnelige tolkningsregler, det vil si en objektiv fortolkning av avtalens ordlyd forstått i samsvar med vanlig språkbruk. I arbeidsforhold er det likevel større rom for supplerende tolkningsfaktorer enn ved tolkningen av avtaler mellom mer jevnbyrdige parter i forretningsforhold. Lagmannsretten fant likevel at det fremgikk klart av ordlyden i godtgjørelsesordningen at styret i Odin Forvaltning hadde en diskresjonær kompetanse til å beslutte om utsatt variable godtgjørelser helt eller delvis skal reduseres når en ansatt har fratrådt sin stilling på utbetalingstidspunktet. Heller ikke anførselen om at bortfallet av bonus var urimelig etter avtl. § 36 førte frem.

Domsresultatet samsvarer med tidligere dommer, som tilsier at en arbeidsgiver som gjør det klart at en bonus ikke er ubetinget, har en større eller mindre diskresjonær adgang til å nekte utbetaling av bonus. Når arbeidsgiver først har betinget seg en slik rett, skal det mye til før arbeidsgivers rett blir satt til side som urimelig.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

EU kommisjonen foreslår regler om erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold for skader forårsaket av kunstig intelligens. Justisdepartementet har sendt forslagene på høring med frist 5. april 2023.

Kunstig intelligens (KI) er digitale systemer som utfører oppgaver som normalt sett krever menneskelig intelligens. Det gjør at oppgaver kan automatiseres slik at mennesker kan få støtte til å ta beslutninger. Per i dag benyttes KI på en rekke områder, fra enkle programmer i smarttelefoner til selvkjørende biler. I Global Risk Report 2017 har World Economic Forum betegnet KI som en av de fremvoksende teknologiene med størst nytteverdi, men som også har størst skadepotensial.

EU-kommisjonens forslag til et KI-ansvarsdirektiv (COM(2022) 496) gjelder sivilrettslig erstatningsansvar utenfor kontrakt når skaden forårsakes av et KI- system. Direktivforslaget medfører felles regler for fremleggelse av dokumentasjon for såkalte K-høyrisikosystemer (dvs. KI-teknologi som f.eks. brukes i kritisk infrastruktur (f.eks. transport) og som kan sette innbyggernes liv og helse i fare). Reglene skal gjøre det mulig for en saksøker å underbygge et eventuelt erstatningsansvar. Direktivet inneholder også felles regler for bevisbyrden ved skyldansvar for skader forårsaket av et KI-system. Per i dag finnes regler om dette særlig i produktansvarsloven, skadeserstatningsloven og ulovfestet rett, mens bruk av bevis er regulert i tvisteloven.

Direktivet bygger videre på det eksisterende objektive ansvaret for skader forårsaket av defekte produkter som følger av någjeldende produktansvarsdirektiv. Parallelt er det imidlertid fremmet forslag til nytt produktansvarsdirektive (direktiv 85/374/EØF) hvor det blant annet presiseres at et «produkt» også omfatter digitale produksjonsfiler og programvare. Et erstatningsansvar vil etter direktivets definisjon være et krav på erstatning forårsaket en skade som skyldes «output» fra et KI-system eller manglende output hvor slik output burde ha vært produsert. Dette innebærer at hvis den kunstige intelligensen til produktet feiler, så foreligger det i utgangspunktet et objektivt ansvar for produsenten av produktet for den skade som måtte oppstå.

I begge de nevnte forslagene til direktiver foreslås det at domstolen skal kunne gi pålegg om fremleggelse av bestemte opplysninger dersom skadelidte på angitte vilkår har anmodet om dette. Retten skal likevel begrense fremleggelsen til det som er nødvendig og forholdsmessig for å underbygge et potensielt erstatningskrav. Om skadevolder ikke imøtekommer domstolens pålegg om å fremlegge opplysninger, er det foreslått å innføre en presumsjon i lovverket om at skadevolder ikke har utvist tilstrekkelig aktsomhet. Gitt det faktum at betydningen av kunstig intelligens for næringslivet har vokst markant de siste tiåret og er forventet å vokse enda mer, er det all grunn til å følge med på utviklingen av det nye regelverket.

Dag Thorstensen
dt@forsberglaw.no