Tilbake

Nyhetsbrev desember 2021

Her er hovedpunktene i skatteopplegget for 2022 etter regjeringens budsjettforhandlinger med SV.

Sammenligninger er med de satser og beløp som gjelder for 2021.

Inntektsskatt
Skattesatsen på alminnelig inntekt forblir på 22%.

Skatte på aksjeinntekter (utbytte og gevinster) økes kraftig fra 31,68% til 35,2% (en økning på 11,1%). Det skjer ved at multiplikatoren som slike inntekter økes med går opp fra 1,44 til 1,6.

Trinnskatten (skatt på arbeids-, nærings- og pensjonsinntekt) økes for høyere inntekter. Satsen på de to laveste trinn (hhv 1,7% og 4,0%) fastholdes, mens satsen for trinn 3 (13,3% fra kr 651 250) og 4 (16,3% fra kr 1 021 550) økes med 0,1 % med uendrede beløpsgrenser. Det innføres et trinn 5 på 17,4 % som gjelder for inntekter over kr 2 millioner.

Trygdeavgiften reduseres med 0,1 % for alle.

For de som har elbil som firmabil, blir det ingen verdsettelsesrabatt.

LO har fått sitt ved at fradraget for fagforeningskontingent økes med ca. 50% fra kr 3 850 til kr 5 800.

Fradrag i alminnelig inntekt for egen pensjonssparing reduseres fra kr 40 000 til kr 15 000.

Fradrag for gaver til veldedige organisasjoner reduseres fra kr 50 00 til kr 35 000.

Formue
Skattesatsen for formuesskatt økes fra 0,85% til 0,95 % samtidig som det innføres et nytt trinn på 1,1% for formue over kr 20 millioner.

Bunnfradraget øker fra kr 1,5 millioner til kr 1,7 millioner.

Verdsettelsen av aksjer øker fra 55% til 75 %.

Verdsettelsen av primærboliger er fortsatt 25% av markedsverdi, men for verdi over kr 10 millioner øker den til 50 %. På sikt ønsker man å få en verdsettelse som bedre reflekterer virkelig verdi av boligene.

Verdien på fritidsboliger økes med 25 % fra 2021.

Kommentar
Med økt verdsettelse av aksjer, økt verdsettelse av egen bolig og økt verdsettelse av fritidsboliger sammen med økt formuesskatt, vil mange oppleve en ganske stor økning i formueskatten.

Med økt verdsettelse av aksjer og 60 % høyere skatt på avkasting av aksjer enn avkastning av annen formue, f.eks. utleie av fast eiendom, blir det spennende å se hvordan dette vil påvirke investering i og priser på boliger, særlig i pressområder.

Jens I. Kobro
jik@forsberglaw.no

EU-kommisjonen har nylig lagt frem forslag til en forordning som vil forby bruk av kunstig intelligens (AI) til masseovervåkning og sosiale poengsystemer. Alle utviklere, leverandører, distributører og brukere av AI må følge klare krav og forpliktelser.

Kunstig intelligens (Artificial Intelligence) er evnen datasystemer har til å utvise intelligent adferd som lar systemet handle og lære av seg selv. Kommisjonen foreslår en risikobasert tilnærming når det gjelder ulike AI-systemer slik at systemer med høy risiko eller uakseptabel risiko enten blir forbudt eller strengt regulert. Forslaget får betydning innenfor mange samfunnsområder. Det innebærer for eksempel at dataprogrammer utviklet for å samhandle med mennesker ved hjelp av språk, skrift eller tale (chatroboter) må informere brukerne om at de samhandler med et AI-system.

Bruk av AI innenfor ansettelses- og rekrutteringssektoren vil bli underlagt omfattende regulering. Bruk av inngripende teknologi i det offentlige rom slik som ansiktsgjenkjenning i sanntid foreslås streng regulert og vil bare være tillatt i enkelte sammenhenger.

Et hovedfundament for forslaget er de grunnleggende EU-reglene om respekt for menneskets integritet og retten til et privatliv som vil begrense bruken av AI. Kunstig intelligens som manipulerer menneskets opptreden, meninger og beslutninger til skade for den enkelte eller andre personer, vil være forbudt. Dette innebærer videre forbud mot såkalt «sosial scoring» der AI-beslutninger kan føre til ugunstig eller skadelig behandling av visse fysiske personer eller grupper uavhengig av sammenhengen for datainnsamlingen. Det samme gjelder AI-beslutninger som er grunnløse eller uforholdsmessige. Forbudet rammer også AI som utnytter sårbarheter til en spesiell gruppe av personer på grunn av alder eller fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse for å påvirke en persons opptreden slik at dette kan påføre de aktuelle skade.

Forslaget medfører streng regulering av AI-systemer som innebærer høy risiko. Høyrisiko er definert i et vedlegg til lovforslaget og omfatter blant annet AI-systemer for biometrisk identifisering og kategorisering av personer i sanntid og ettertid, visse typer bruk av AI i utdannelse (blant annet ved opptak og vurdering av studenter), AI som sikkerhetskomponenter i kritisk infrastruktur (som vei, vann og energi) og AI som avgjør tilgang til offentlige tjenester eller fordeler essensielle private tjenester slik som lån.

I likhet med personvernforordningen (GDPR) innebærer forslaget at regelbrudd kan sanksjoneres med svært store bøter på inntil 20 millioner euro. Hvis overtredelsen er begått av et selskap, kan bøter ilegges med inntil 4 % av årlig global omsetning. Brudd på forbudsbestemmelsen kan gi bøter med inntil 30 millioner euro eller 6% av årlig global omsetning.

Dag Thorstensen
dt@forsberglaw.no

Regjeringen foreslår å gjeninnføre søksmålsrett for fagforeninger om ulovlig innleie. Den varsler samtidig at dette er det første av en rekke tiltak for å styrke arbeidstageres rettigheter og for å begrense bemanningsbransjen.

Søksmålsrett for fagforeninger om ulovlig innleie ble opprinnelig innført av regjeringen Stoltenberg med virkning fra 1. juli 2013. Bestemmelsen ble fjernet av regjeringen Solberg med virkning fra 1. juli 2015. Regjeringen Støre har nå sendt et forslag om gjeninnføring av søksmålsadgangen på høring. Høringsfristen er 14. desember 2021.

Arbeidsmiljøloven har nokså strenge grenser for bedrifters adgang til å leie inn ansatte. Ansatte som leies inn, skal dessuten sikres minst like gode arbeidsbetingelser som fast ansatte i innleiebedriften. Innleide arbeidstagere kan i dag gå til søksmål med krav om fast ansettelse dersom vilkårene for innleie ikke er oppfylt. Innleide arbeidstagere kan også gå til søksmål med krav om erstatning dersom vedkommende har dårligere vilkår enn fast ansatte i innleiebedriften.

Regjeringen ønsker et bedre vern av arbeidstagere, og vil derfor gi fagforeninger rett til å gå til søksmål i spørsmål om ulovlig innleie. Fagforeningene vil ikke kunne kreve fast ansettelse eller erstatning på vegne av den innleide arbeidstageren, men vil kunne få dom for at innleien er ulovlig.

Dersom en tvist mellom fagforeningen og innleiebedriften ender med at innleien er ulovlig, vil de innleide ansatte kunne fremme selvstendige erstatningskrav. Fristen for å gå til søksmål med erstatningskrav avbrytes frem til spørsmål om ulovlig innleie er avgjort.

Søksmålsretten skal gjelde for fagforeninger som har medlemmer i innleiebedriften. De innleide ansatte som søksmålet gjelder, trenger ikke å være organiserte. De trenger heller ikke å ønske eller samtykke til fagforeningens søksmål om arbeidsforholdet sitt. Etter departementets vurdering tilsier samfunnsmessige hensyn og konkurranseforholdene for seriøse bedrifter likevel at fagforeninger bør få søksmålsrett.

Formålet med gjeninnføringen av søksmålsadgangen for fagforeninger er å legge bedre til rette for at arbeidstagere skal ansettes i hele og faste stillinger. Regjeringen varsler at forslaget er det første i en rekke andre tiltak for å styrke arbeidstagernes rettigheter. I høringsnotatet fremgår det også at regjeringen jobber med å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse som ble innført av regjeringen Solberg.

Den generelle adgangen til midlertid ansettelse er del av den større utredningen «Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv – Utredning om tilknytningsformer og virksomhetsorganisering», som ble igangsatt av regjeringen Solberg. Utredningen omfattet bl.a. spørsmål om midlertidig ansettelse, innleie og entreprise, arbeidsmiljø og omgåelser. Høringsrunden ble avsluttet den 1. november 2021.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig fastslått at eiendommen til en kjøper som ikke hadde tinglyst kjøpet, men som hadde brukt eiendommen som sin egen i hevdstiden på 20 år, ikke kunne beslaglegges av selgers kreditorer.

Spørsmålet for Høyesterett var om en kjøper som ikke hadde tinglyst kjøpet av eiendommen, men som hadde eid den i hevdstiden på 20 år, hadde rettsvern overfor selgers bank. Banken hadde tatt utlegg i eiendommen der selger fortsatt sto som hjemmelshaver.

Utgangspunktet for problemstillingen er bestemmelsene i tinglysingslovens §§ 20 og 21. I § 20 er det bestemt at et tinglyst rettserverv går foran rettserverv som ikke registrert samtidig eller tidligere. Dette innebærer at f.eks. boliglånsbanken ikke vil utbetale boliglånet uten at det blir sørget for at tidligere heftelser blir slettet, og at bankens pantobligasjon blir tinglyst før andre nye heftelser. Etter § 21 gjelder et unntak for ikke tinglyste eldre rettserverv som er “stiftet ved rettshandel” dersom den som tinglyser et nyere rettserverv kjente eller burde kjenne den eldre retten da hans erverv ble tinglyst. En kjøper som tinglyser eiendommen, men som kjenner til en ikke tinglyst bruksrett, må derfor respektere bruksretten selv om den ikke er tinglyst.

Utleggspant stiftet etter begjæring fra en kreditor er ikke en rett ervervet ved “rettshandel”. Dersom en kjøper ikke har tinglyst kjøpet av en fast eiendom og selgers kreditorer begjærer utleggspant, spiller det derfor ingen rolle for kreditors rett om han kjente til at kjøper er den reelle eier av eiendommen. Dette kalles for kreditorekstinksjon og innebærer altså at kjøpers rett til en eiendom han har kjøpt og betalt kan bli ekstingvert – utslettet – av selgers kreditorer dersom han ikke har sørget for å tinglyse kjøpet. En kjøper får dermed ikke rettsvern mot tredjemann før han har tinglyst hjemmel til eiendommen.

En annen form for rettserverv av fast eiendom er hevd. Vilkårene for å hevde fast eiendom er at hevderen i god tro har brukt eiendommen som sin egen i 20 år. Dersom hevdsvilkårene er oppfylt, får hevderen rettsvern uten tinglysing fra den dagen hevdstiden er oppfylt. Det er da lite logisk at en kjøper som vitterlig har kjøpt og betalt eiendommen og brukt den som sin egen i 20 år, skal stilles dårligere overfor den tidligere eiers kreditorer enn en hevder som i utgangspunktet ikke har hatt noen rett til eiendommen.

Tinglysingsloven regulerer ikke spørsmålet om en kjøper som ikke har tinglyst kjøpet, men oppfyller kravet til bruk i hevdstiden på 20 får rettsvern på lik linje med en hevder. I juridisk teori har dette vært omtalt som selvstendig rettsvernshevd, altså at kjøper ikke hevder selve eiendomsretten – den har han kjøpt – men derimot hevder rettsvern for kjøpet. I relevante forarbeider er spørsmålet om selvstendig rettsvernshevd berørt, men uten at det gis noe klart svar.

Høyesteretts flertall (4 – 1) fant at en kjøper kan hevde selvstendig rettsvern uten tinglysing. Mindretallet mente at det ikke var slik adgang og viste til tinglysingslovens ordlyd og til at det var en lovgiveroppgave å ta stilling til dette.

Selv om det nå er fastslått at en kjøper kan hevde rettsvern, er det fortsatt klokt av en kjøper å tinglyse hjemmel til eiendommen, selv om dette innebærer 2,5 prosent dokumentavgift. I hevdstiden på 20 år er jo kjøper prisgitt selgers økonomiske situasjon og risikerer utleggsbegjæring fra hans kreditorer.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig avgjort en sak hvor et boligsameie krevde erstatning av en entreprenør selv om ansvarsperioden etter bustadoppføringslova var utløpt. Det er en viss adgang til erstatning utenfor kontrakt, men adgangen er begrenset.

Saken gjaldt et boligkompleks hvor det etter 12 år viste seg å være mangler ved en rekke av vinduene. Etter bustadoppføringslova kunne boligsameiet reklamere over mangler. På grunn av tiden som var gått, var entreprenørens erstatningsansvar etter loven og kontrakten i utgangspunktet forlengst foreldet. Boligsameiet krevde derfor erstatning utenfor kontrakt etter de alminnelige erstatningsrettslige regler. For erstatningskrav utenfor kontrakt gjelder en tilleggsfrist for foreldelse på ett år etter at skadelidte oppdaget eller burde oppdaget skaden.

Entreprenøren protesterte mot dette, og pekte bl.a. på at ansvarsfordelingen mellom entreprenør og byggherre er nøye regulert i bustadoppføringslova og i byggekontrakter. Dersom entreprenøren skulle bli erstatningsansvarlig utenfor kontrakt etter alminnelige erstatningsrettslige regler, ville det forstyrre den finmaskede reguleringen i lov og kontrakt.

Høyesterett slo fast at det er et visst rom for at entreprenører og andre ansvarlige etter plan- og bygningsloven kan bli erstatningsansvarlige selv om ansvaret etter lov og kontrakt er utløpt. Erstatningsansvaret utenfor kontrakt kan medføre at ansvaret utvides i tid, og strekker seg lenger enn det ville gjort etter lov og kontrakt.

Høyesterett baserte avgjørelsen sin på tre tidligere høyesterettsavgjørelser mot bl.a. en arkitekt og en byggeleder. Et eventuelt erstatningsansvar utenfor kontrakt skulle ifølge de tidligere avgjørelsene bygge på «en bredere avveining» av tapssituasjonen, karakteren av pliktbruddet, beskyttede interesser og håndhevingssynspunkter. Det var uklart hvordan denne vurderingen skulle skje.

Høyesterett pekte på at den «bredere avveiningen» var streng. Det skal dermed mye til for at en entreprenør eller annen ansvarlig blir erstatningsansvarlig utenfor kontrakt. Bakgrunnen for at vurderingen er streng, er den finmaskede reguleringen i lov og kontrakt. Høyesterett ga uttrykk for at erstatning utenfor kontrakt skal fungere som et sikkerhetsnett.

For at entreprenøren skulle kunne være erstatningsansvarlig utenfor kontrakt, må tredjemann ha blitt påført et betydelig tap og være satt i en vanskelig situasjon. Videre må det foreligge et grovt pliktbrudd. Høyesterett pekte på at ansvar særlig kan være aktuelt dersom pliktbruddet har betydning for sikkerhet og helse.

I den aktuelle saken tilsvarte kostnadene til utbedring av vinduene ca. 0,3 % av den opprinnelige byggekostnaden. Dette var ikke et betydelig tap som satt boligsameiet i en vanskelig situasjon. Høyesterett frifant derfor entreprenøren.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig fastslått at «sale and lease back»-avtaler må sikres rettsvern hvis de skal stå seg mot selgers konkursbo. Rettsvernskravene for løsørekjøp er presisert og skjerpet.

En kjøper må etablere rettsvern for sitt erverv hvis han skal være sikret mot selgers kreditorer. Ved overdragelse av fast eiendom er det tinglysing som er den normale måten å sikre rettsvern på. For løsøre etableres rettsvern normalt ved overlevering til kjøper.

I 2018 måtte et konsern som drev virksomhet innen anleggsbransjen, foreta en reorganisering for å sikre videre finansiering. Deler av maskinparken ble solgt fra ett konsernselskap til et annet, og kjøpesummen ble gjort opp ved at kjøperselskapet dekket lønn til de ansatte i selgerselskapet. Kort tid etter ble det inngått en leieavtale, der utstyret ble leid tilbake til selger som fortsatt skulle benytte dette i sin virksomhet. Maskinene og utstyret forble hos selger hele tiden.

Transaksjonene ble utført i samsvar med reglene i aksjelovens § 3-8. Det ble dermed innhentet verdivurdering og utarbeidet revisorbekreftet redegjørelse for transaksjonen, og overdragelsen ble godkjent i generalforsamlingene og meldt til Foretaksregisteret.

En drøy måned etter transaksjonene ble det selgende selskapet tatt under konkursbehandling. Konkursboet la til grunn at maskinene og utstyret hørte boet til. Etter forhandlinger ble det inngått et forlik mellom konkursboet og kjøperselskapet som påførte kjøperselskapet et tap. Det ble derfor reist sak mot kjøperselskapets advokat med krav om erstatning for mangelfull rådgivning.

Høyesterett kom (under dissens 4-1) til at det ikke var etablert rettsvern for kjøperselskapet. Skulle rettsvern ha vært etablert, måtte kjøper ha fratatt selger rådigheten over maskinene og utstyret, i hvert fall for en periode. Dette selv om det dreide seg om hundrevis av maskiner og utstyr som alle befant seg på anleggsplasser og hvor det å fjerne utstyret fra byggeplassene ville innebære kontraktsbrudd overfor byggherrene. Høyesterett drøftet ikke hvor lenge utstyret måtte ha vært fratatt selger for at rettsvern skulle ha vært etablert.

Mindretallet i Høyesterett kom til at det var etablert rettsvern ettersom avtalene var reelle, salgsgjenstandene var identifiserte, selger hadde ikke rett til å råde over utstyret ut over retten som fulgte av leieavtalen og det var sikret gode bevis for transaksjonen gjennom registrering i regnskaper og offentlige registre. Den dissenterende dommeren uttalte at i «en situasjon med salg og tilbakeleie, hvor fratakelse av den fysiske rådigheten ellers ikke er en naturlig del av transaksjonen, mener jeg mye taler for at dette er tilstrekkelig.» De øvrige fire dommerne var imidlertid ikke enig i dette. Rettstilstanden er dermed nå at selger må fratas rådigheten over utstyret ved sale and lease back-transaksjoner for at kjøper skal ha rettsvern mot selgers kreditorer.

Antagelig er det inngått en rekke «sale and lease back»-avtaler hvor rettsvern ikke er riktig etablert. For slike avtaler bør det tas skritt for å sikre at kjøper har fått det nødvendige rettsvernet.

Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no